Ressurser, behov, forbruk og rettferd

Vårt liv er en gave og en oppgave. Vi har fått tildelt vår plass i Gud skaperverk. Vi skal realisere oss og bruke våre gaver og talenter. Men ikke på bekostning av andre mennesker og våre medskapninger. Vi skal være ansvarlige forvaltere, vi skal bygge og bevare Guds hage. Takknemlighet, glede, ydmykhet, undring og nøysomhet bør være sentrale verdier i våre liv. Allerede Bispemøtet 1992 adresserte med en stor utredning vårt forbrukersamfunn som en etisk utfordring.

Fakta om forbruk

-Inntekt og ressursforbruk henger sammen. Forbruket av varer, og dermed naturressurser, øker når inntektene øker. Dette ses både i utviklingen i Norge, og i forskjellen mellom rike og fattige land i verden.

Ressursforbruket i industrialiserte land må ned til en tiendedel av dagens nivå dersom tilstrekkelige ressurser skal kunne anvendes til å dekke behovene i fattige land. Dette er oppsummeringen av Faktaark om Forbruk som Fremtiden i våre hender laget våren 2011.[1] Faktaarket forteller videre:

Forbruksvekst i Norge mellom 1990 og 2009

Økningen i norsk ressursforbruk har stort sett fulgt økningen i inntekt de siste årene. Fra 1990 til 2009 økte det private pengeforbruket pr innbygger med 62 %. Klesforbruket økte med 72%. Forbruket av møbler ble mer enn tredoblet, mens vi reiste nesten tre ganger så langt med fly. Reiselengden med bil økte 18 % per innbygger. Det økte forbruket av klær, møbler m.m. viser seg tydelig i avfallsstatistikken. Mengden husholdningsavfall steg fra 236 kg per innbygger i 1992 til 420 kg per innbygger i 2009, en vekst på 77 %.

Det globale forbruket er skjevt fordelt

Faktaarket forteller også: De rikeste 20 % av verdens befolkning (som vi nordmenn tilhører) har tre fjerdedeler av verdens samlede inntekter (UNDP 2007). Forbruket følger inntektene. Vi nordmenn har i snitt et svært høyt materielt forbruk sammenlignet med resten av verden. Derfor belaster vi også naturressursene og miljøet mye mer.

Vi sammenligner Norge med to andre land; Kina og Zimbabwe. Kina som eksempel for et framvoksende industriland, og Zimbabwe for å synliggjøre ressursforbruket i et ekstremt fattig land. Zimbabwe ligger nederst på FNs liste over ulike lands levekår (HDI-indeksen).

Ulikheter i inntekten påvirker ikke bare det totale forbruket, det påvirker også sammensetningen av forbruket. Vi ser for eksempel at det norske matforbruket består av mye melkeprodukter, kjøtt og fisk, som er mer ressurs og miljøbelastende enn vegetarisk kost. Selv om det samlede forbruket av animalsk mat i Kina fortsatt er relativt lavt, har kineserne brukt velstandsveksten til å øke kjøttforbruket sitt raskt.

Økologisk fotavtrykk

Det er forskjell på hva man bruker pengene på. Forbruk av tjenester, så som kinobilletter, fysioterapi og restaurantbesøk forbruker generelt mye mindre ressurser og forurenser mindre enn samme mengde penger brukt på varer. Et viktig unntak som bekrefter regelen om at tjenester er miljøvennlige, er transport (spesielt flyreiser), som forurenser mye per krone.

Økologisk fotavtrykk (ØF) måler hvor mye av jordas areal som går med til å

produsere de varer vi forbruker, og til å absorbere forurensingen vi skaper.

Gjennomsnittlig ØF i verden i dag er 2,7 ha/pers*. Jorda har ikke kapasitet til mer enn 1,8 ha/pers (WWF 2010). Vi har dermed et overforbruk som gjør det vanskeligere (kanskje umulig) å opprettholde en god levestandard og miljøtilstand i framtiden. Skulle alle i verden hatt et økologisk fotavtrykk på norsk nivå, måtte vi altså hatt mer enn tre planeter for å kunne leve bærekraftig.

Grønn vekst? Overalt?

Advarslene mot stadig økende forbruk og urettferdig fordeling er fra begynnelsen av 1990årene. Tallene ovenfor er fra rundt 2011. Siden har veksten fortsatt, både i Norge og mange steder i verden. FN-sambandet skriver på sine nettsider følgende:

I verden i dag er det et økende gap mellom fattige og rike. Verdens åtte rikeste eier like mye som halvparten av jordas befolkning (Oxfam 2016). Den økonomiske dimensjonen av bærekraftig utvikling handler om å sikre økonomisk trygghet for mennesker og samfunn. Fattigdom og ulikhet er en kilde til uro og splittelse i befolkningen og kan gi grobunn til konflikt og politiske opprør. Dette truer en bærekraftig utvikling. Jevnere fordeling av ressurser og god og trygg tilgang til offentlige tjenester, som helse og utdanning, er viktige forutsetninger for et fredelig og rettferdig samfunn.

I tillegg til å fordele mer rettferdig, må vi også endre måten vi bruker ressursene våre på for å få en bærekraftig utvikling. Hvis alle mennesker på jorda skulle hatt samme forbruk som mennesker i Norge måtte vi hatt 3,6 jordkloder. Sammenligner vi for eksempel med forbruket til Indias befolkning, hadde vi kun trengt litt mer enn en halv jordklode.

Økonomisk vekst er viktig, særlig for fattige land, slik at det kan skapes nye arbeidsplasser og skatteinntekter til å betale for velferdstjenester som skoler og sykehus. Denne veksten må være bærekraftig, slik at vi ikke ødelegger jordas ressurser. En slik grønn vekst kan skje ved å bruke energi som ikke forurenser og ved at vi finner smartere måter å løse utfordringene våre på.

Derfor er bærekraftig økonomisk vekst også en del av FNs bærekraftsmålene. Men blant økonomene vokser stemmene som mener at dette ikke automatisk kan overføres til enkelte land. Rike nasjoner må ta inn over seg at deres forbruket må reduseres. Vi må spørre: Hva er vår rettferdige andel av verdens ressurser? Og hva er vårt ansvar til å styrke en rettferdig fordeling mellom verdens land og mennesker?

PÅ FNs temaside fra ca. 2017 har omtalen og visualiseringen av Norges økologiske fotavtrykk økt fra 3 til 3,6 jordkloder. Symptomatisk?

Kirkemøtet 1996 formulerte sitt vedtak i saken «Forbruk og rettferd» som en gudstjenesteliturgi. Her er det blant annet en SYNDSBEKJENNELSE OG KYRIE:

Herre, vi bruker mer enn det som er vårt. Derfor lider din skapning og ditt skaperverk.
Vi forbruker jordens ressurser på bekostning av de fattige og undertrykte.

Vi er fanget som forbrukere. Vi bekjenner at vi ikke vil ut av vårt fangenskap.

Vi søker trygghet ved å eie, Og døyver uro ved å kjøpe. Vi gir ting for tid.
Vi bekjenner at vi elsker erstatningene.

Vi stjeler fra våre barn og dem som kommer etter. Vi vet at livet på jorden er truet, men denne kunnskapen lammer oss. Vi bekjenner at passiviteten passer oss og at vi ikke vil ut av den.

Vi ser samfunn i oppløsning. Vi ser fattigdom og urett som går på livet løs. Vi ser fellesskapsverdier som undergraves. Vi ser menneskeverdet bli krenket. Vi ser forbrukerkulturen gripe dypt inn i våre liv. Vi bekjenner at vi lukker våre hjerter til for det vi ser.

Vi bekjenner at vi ofte vet – men vi vil ikke. Vi vil ikke forplikte oss, derfor mister vår forkynnelse troverdighet. Vi vil ikke bære vår del av forandringen, derfor bærer andre håpløsheten.
Vi vil ikke betale omkostningene ved å bryte opp, derfor brytes andre ned.
Vi hoper opp enighet, men vi handler ikke. Vi hyller kjærlighetsidealene, men vi følger dem ikke.
Herre, vi bekjenner at vi finner behag i å bekjenne, uten å bryte opp fra vår synd.

"Fra dypet roper jeg til deg, Herre. Herre, hør min røst!"
Salme 130,1

KYRIE ELEISON - HERRE, FORBARM DEG!

[1] Faktaark Forbruk FIVH 2011