Hundreårsmarkeringen Norge 1905-2005 12. juni 2005

Kjære menighet! Nåde være med deg og fred fra Gud, vår Far, og Herren Jesus
Kristus! - 1.pinsedag for hundre år siden strømmet folk til kirkene i vårt land.
I gudstjenesten ble Stortingets vedtak om oppløsning av unionen lest opp, og det
var glød og spenning i den norske lovsang denne dagen. Samtidig feiret de pinse.
De feiret at den kristne kirke er et verdensvidt fellesskap av mennesker fra
alle nasjoner og tungemål.

I dag takker vi Gud for disse hundre år i
vårt folk. Det kunne ha blitt konflikt og krig. Det ble fred. I dag takker vi
Gud for godt naboskap med vårt frendefolk i øst og for fellesskap med våre
svenske søsterkirker. Den kristne tradisjon har gjennom generasjoner vært en
viktig del av både norsk og svensk identitet. Også i dag vil vi synge: "Gud
signe vårt dyre fedreland!" Og fortsatt synger vi her til lands Lina
Sandells sanger fra siste halvdel av unionstiden: "Bliv du mitt alt i alla,
min visdom och mitt råd, och låt mig alla dagar få leva blott av nåd."


Men Guds velsignelse og nåden i Jesus Kristus lar seg ikke stenge av
grenser, og den kristne kirke har et oppdrag som er uavhengig av stat og nasjon.
Hva betyr velsignelsen og visjonen av Jesus Kristus i dag når vi løfter blikket
– inn i våre egne liv, og inn i et samfunn som har fått et mangfold av kulturer
og språk? Hva betyr den når vi løfter blikket utover til den verdensvide kirke
og fellesskapet blant jordens folk?

Den lille fortellingen om gjeteren
og den bortkomne sauen hører med til vår barnelærdom – på begge sider av kjølen.
Den fører oss samtidig inn i kjernen av evangeliet: Guds barmhjertighet i Jesus
Kristus. Guds barmhjertighet i hans møte med den enkelte. Guds barmhjertighet og
omsorg for det større fellesskap. En grensesprengende barmhjertighet som skaper
grenseløst fellesskap.

Gode historier er som speil. Alt lever i den gode
historie. Kanskje ser vi oss selv i den bortkomne sauen? Kanskje er vi som
gjeteren? For Jesus er lignelsen et speil og et oppgjør med samtidens ledere og
fariseernes forargelse. Profetene hadde sagt til folkets hyrder: "Dere har ikke
styrket de svake, ikke leget de syke, og de bortkomne har dere ikke lett etter."
Jesus går blant syndere og tollere, han oppsøker de svake, leter etter de
bortkomne.

I Jesu fotspor krysses grenser til mennesker som faller
utenfor: til syke og lidende, til fattige og svake, til fanger, fremmede og
flyktninger. Det har ikke alltid vært slik og er ikke alltid tilfelle i den
kristne kirke. Det er vår sorg og vår smertelige bekjennelse. Men der det skjer,
får gleden rom. Slik det skjedde da gjestebud ble holdt rundt om i landet i
forbindelse med fjorårets TV-aksjon. Da ble dører åpnet for grensesprengende
fellesskap. I et samfunn med sosial utestenging og økende gettoisering trenger
vi stadig åpne rom og gjestebud. Ikke som engangsbegivenheter, men som
grensesprengende livsstil.

Det radikale i Jesu evangelium går dypt –
både for den enkelte og våre fellesskap. Mennesker har til alle tider søkt Gud.
Evangeliet er at Gud har krysset grensen mellom himmel og jord. Gud er
underveis, leter og kommer til oss. Han er her for å ta hånd om den mørke natten
i våre liv og omslutte oss med sin kjærlighet der vi mest av alt trenger det.


Vi begynner alltid gudstjenesten med å bekjenne. For Gud er vi like, og
i kirkens rom handler det ikke bare om at vi er syndere, men at alle er intenst
elsket av Gud – uansett adferd, uansett borgerlig rang, uansett
fortreffeligheter. Det enkelte menneskets verd er fundamentalt i vårt samfunn,
uansett kjønn og rase, uansett sosial status og alder, uansett hvem vi er.
Menneskets verd gjelder uansett adferd og handlinger, uansett hva vi gjør. Gud
er hele tiden underveis for å omslutte oss med sin barmhjertighet der vi mest
trenger den. Det å bekjenne sin synd for Guds ansikt, det er å si: Takk, Herre,
du har funnet meg.

Men Jesus taler også om gleden i himmelen over en
synder som vender om. I Jesu munn er omvendelse å vende hjem. Jesus vil finne
oss og bære oss hjem til Gud og til fellesskapet med Guds barn. Det er
hjemkomst, og det er snuoperasjon i hjerte og tanke. Og snuoperasjonen i hjerte
og tanke handler både om Gud, om våre liv og fellesskap.

Gjeteren gleder
seg over å ha funnet den bortkomne sauen, han bærer den hjem og holder
gledesfest. Nå er sauen der den skal være – i det større fellesskap. Det får
også den bortkomne sønnen oppleve, i en annen av Jesu lignelser. Han vender hjem
og håper å bli leiekar hos sin far. Men faren ser sønnen mens han er langt
borte, løper ham i møte og gir en mottakelse som sprenger hver forventning: de
fineste klær, ring på fingeren, sko på føttene og gledesfest i hjemmet. Langsomt
demrer det i hjerte og tanke: ikke leiekar, men sønn. Uventet hjemkomst, uventet
oppreisning i det større fellesskap.

Forfatteren Åse Marie Nesse ble en
gang spurt hva som var drivkraften i hennes diktning. Hun svarte: "Eg skriv for
at menneska skal kunne gå oppreiste gjennom livet." Det er også evangeliets gave
og intensjon: Oppreist for Guds ansikt, oppreist i et større og levende
fellesskap. "Av nåde er dere frelst," sier Paulus i en tekst vi har hørt i denne
gudstjeneste, og fortsetter: "I Kristus Jesus har Gud reist oss opp fra døden
sammen med ham og satt oss i himmelen med ham." Oppreisning over all
forventning.

Fortellingen om gjeteren, sauen og gledesfesten viser oss
det grensesprengende i Guds barmhjertighet. Denne barmhjertighet gir håp og
fremtid. Den er Guds gave til den enkelte og hans kall til kirken i verden. Den
er Guds gave og Guds kall til det samfunn vi lever i – ikke bare i vårt land,
men til jordens ender. Til å krysse grensene til de som faller utenfor, og gi
oppreisning til fattige og svake, til fremmede, flyktninger og krigens ofre. Gud
kaller oss til å arbeide for det større fellesskap i vårt folk og mellom
folkeslagene – et grenseløst fellesskap der mennesker sammen får gå oppreiste
gjennom livet.

I begynnelsen av forrige århundre levde og arbeidet
nordmannen Karl Ludvig Reichelt blant buddhister i Hong Kong. Ved denne
100-års-markering gir det fornyet mening å synge hans snart 100 år gamle
salme:

Lær meg å skue med ditt blikk,
Hvert folk som liv og grenser
fikk,
Å bære verdens nød og skam
Med kjærlighetens offerbrann
Til døden
tro – tålmodig, sterk og fro.

Så skal også denne festgudstjeneste
munne ut i nattverdens måltid, Herrens gjestebud der det ikke er mann eller
kvinne, trell eller fri. Her er Guds folk mellom alle folk - oppreiste og
jevnbyrdige for Guds ansikt. Herren inviterer og sier: "Kom hjem!" Det er
hjemkomstens gledesmåltid med forsmak på den store festen ved tidenes ende. Da
skal Jesus la oss sitte til bords i sitt rike med mennesker fra alle folk og
tungemål. Det er også oppbruddets måltid, der Jesus sier: "Gå!". Han sier til
den enkelte og han sier til sin kirke: "Gå ut og arbeid!" - i forsoningens
tjeneste mellom mennesker og folkeslag.

Ære være Faderen og Sønnen og
Den Hellige Ånd,
Som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til
evighet!