Innsettelsespreken 3. april 2005

Kjære menighet! Nåde være med dere og fred fra Gud, vår far, og Herren Jesus
Kristus! Når jeg i dag står foran dere, gir det mening med nettopp denne gamle
hilsen. Jeg vil la den være en bønn for den felles vandring som nå ligger foran
oss: at den skal gi rom for Guds nåde og Kristi fred – i det liv som leves i
storbyen og dens lokalsamfunn, i Asker og Bærum-bygdene.

En folkekjær
biskop har avsluttet sin tjeneste, og jeg skal starte min. Prosessen bak skiftet
har engasjert. Den har vekket debatt og utløst mange følelser. Jeg vil ikke
underslå dette, men fremheve at Jesus i dag møter oss med den samme hilsen. Han
kommer med en hilsen som stiller oss alle på samme sted – i et grensesprengende
møte med oppstandelsens under. Han sier: ”Fred være med dere!”

Midt i
den gamle storbyen Jerusalem sitter noen mennesker bak stengte dører.
Fortellingen i evangeliet løfter frem bildet av en flokk som har mistet sin
frimodighet. Jesu disipler er redde og forvirrede. Med ett er Jesus der,
gravsprengeren fra påskemorgen, den eneste som kan bevege seg fritt mellom
himmel og jord. Nå står han midt iblant dem med sitt hellige
nærvær.

Jesus kommer og er nær der han ikke er ventet. En russisk fange i
Ila-fengslet sa det samme for seksti år siden: ”Jesus er der du minst venter å
finne ham,” og så malte han et bilde av ham i skyggen under galleriet i
fengslets kirke. Jesus kommer til fanger som sitter bak lås og slå, til enslige
og familier som kjenner på frykt og stenger seg inne. Han kommer til slitne
mennesker på Oslos gater, han kommer til strevende og vellykkede mennesker i
storbyens lokalsamfunn. Og han har én hilsen til oss alle: ”Fred være med
dere!”

Fred er menneskets lengsel og kirkens løsenord. Derfor samles
kristne til gudstjeneste – i Oslo og Durban, i Bærum og Bagdad, i Asker og São
Paulo og Jerusalem. De og vi samles med vår frykt og våre meningsforskjeller,
med vår lengsel og vår tro. Vi samles for å møte den Herre som kommer fra
oppstandelsens rike med sitt befriende ord om fred.

I all menneskelig og
religiøs streben finnes lengselen etter fred. ”Fred” er den vanlige hilsen
mellom mennesker i Midt-Østen og et av de ord som knyttes til Gud både blant
jøder og muslimer. Det nye er at Jesus etter sin oppstandelse knytter ordet fred
til seg selv som den korsfestede og oppstandne. Han viser frem sårmerkene i sine
hender og sin side, som et tegn på at han ble såret for våre overtredelser og
knust for våre misgjerninger. Nå lever han og vil ta hånd om det som er brutt i
stykker i våre liv og fellesskap. Jesus kommer med fred og åpner et
kjærlighetens rom for tilgivelse og ny begynnelse.

Denne fred får også
Tomas oppleve. Han hadde vært en av de ivrige i flokken rundt Jesus. På vei opp
til Jerusalem hadde han sagt: ”Også vi går med, så vi kan dø med ham!”  Nå er
Tomas fortvilet, og han kan ikke tro. Den som tviler og ikke kan tro at Jesus er
oppstått og lever, er i godt selskap. Men Tomas får møte Den Oppstandne. Jesus
inviterer ham til å røre ved sårene i hans hender og side. Tomas derimot faller
på kne og sier stille og forsiktig: ”Min Herre og min Gud.”

Her er en
gjenkjennelsens nærhet. Her skaper bekjennelsen et åpent og hellig rom mellom
Tomas og Jesus. Vi behøver slike hellige rom. Vi trenger en Gud som er større
enn oss, og vi trenger en usynlig Jesus som kommer inn i våre liv med sin
kjærlighet og fred. Han viste seg synlig for disiplene og Tomas. I dag kommer
han fra oppstandelsens rike og er tilstede med sitt usynlig nærvær. Slik kan han
være nær både i Oslo og i Durban, for at vi skal få kjenne hans fred. Han kommer
til oss fra den andre siden og sprenger dørene åpne med sin kjærlighet.


Sent fredag kveld kunne vi lese en melding fra Vatikanet på tekst-TV: ”I
natt åpner Kristus døren for paven!” Det var en sterk melding om den siste dør
som skal åpnes av Oppstandelsen Herre inn til det evige liv. Men  gravsprengeren
åpner også dører og sender oss ut i livet her og nå med sin fred og kjærlighet.
Han sier: ”Likesom Faderen har sendt meg, sender jeg dere.” Jesus setter
mennesker i bevegelse.

Kirken er en institusjon, og den er samtidig en
bevegelse, et fellesskap av mennesker i bevegelse – med kjærlighet og fred.
Jesus viser oss sårmerkene i sine hender og side og setter oss i bevegelse i en
såret verden blant mennesker som bærer sår. Han sender oss med dette oppdrag: å
tilgi like raust som han tilgav og tilgir, og å leve ut den kjærlighet som gir
fred. 

Jesus taler om forskjellen på den fred han gir, og den fred som
verden gir. Det betyr ikke at Jesus ikke er opptatt av fred på jorden. Han
bruker tid og krefter på menneskers fred her og nå, og han setter oss i
bevegelse: til å lege syke, gi mat til sultne, rekke hånden ut til fremmede og
kjempe for rettferdighet. ”Salige er de som skaper fred. Salige er de som
tørster og hungrer etter rettferdighet.” Jesus åpner stengte dører og sender oss
ut i livet med sin fred – inn i familiekonflikter, ut i storbyen med dens
lidelser og voldsproblemer. Han sender oss ut til forsoning mellom mennesker og
folkegrupper, til møte med mennesker av annen tro og religion.

Fredens
og forsoningens vei – det  er den gode veien, men også den vanskelige. Og det
kan være vanskelig å tale om den og høre disse ordene i dag, ordet om den
Oppstandne og det å bære korset. Ved en bispeinnsettelse ser vi kanskje mest av
kirkens ytre prakt og makt. Likevel er det dette det dypest sett handler om: å
sette sin lit til han som kommer med frelse og fred til alle, og så gå ut i
livet i Jesu navn. Det er dette som er evangeliet og kirkens grunnlag: Kristus
er oppstanden. Han gir oss sin fred og sender oss ut med sin kjærlighet.


Kristi fred og kjærlighet er også utgangspunktet for min gjerning som ny
biskop i Oslo bispedømme. I denne fred og kjærlighet skal vi få leve, med våre
liv og vårt mangfold. I dag rekker jeg hendene ut og ber om at dette skal få
prege min og deres vandring – med bevegelse i tilgivelsens og forsoningens
landskap. 

Fred være med dere, sier Jesus. Med denne hilsen skapes et
åpent og hellig rom som har plass for alle, både tvilende og troende. I dette
rom får vi møte Den oppstandne som er tilstede med sitt usynlige nærvær, slik at
vi kan si og bekjenne med Tomas: ”Min Herre og min Gud!”