Innledning I ”visitasreglement for Den norske kirke” heter det at biskopen skal holde et visitasforedrag. I dette skal biskopen formidle sine inntrykk fra menighetens liv og virksomhet, gi råd for det videre arbeid og inspirere til fortsatt innsats. I tillegg heter det: Etter foredraget gis anledning til samtale. Det er mitt håp at denne avsluttende samlingen kan bli til inspirasjon, og at vi i fellesskap kan se en retning for det videre liv i Grefsen menighet.
Visitasen i Grefsen er min første som biskop i Oslo bispedømme. Det har vært flott å komme hit og oppleve menighet og lokalmiljø. Vi har hatt et tett program, kjempet oss gjennom brøytekanter og snø i bratte bakker. Til gjengjeld har vi fått mange nydelige møter med små og store på Grefsen-Kjelsås, med alt fra barnehager til bydelsledelse. Noen ganger kan det nok virke litt høytidelig når biskop og følge kommer togende. I en førsteklasse på Kjelsås skulle jeg presentere meg. Jeg sa var biskop og heter Ole Christian Kvarme. Da var det en liten en som sa: Jeg synes det holder med Ole, jeg. Det er bra vi har barn som hjelper oss med å ta tingene ned på jorda.
Den hvite kirken i åsen Grefsen kirke er et landemerke på mer enn én måte. Den står godt plantet på morenegrunn i åssiden over byen. Den har et markert ytre uttrykk, med rette linjer preget av sin tids arkitektur, og samtidig med referanser til oldkirkens basilika. Den er hvit og lyser opp der den står. I sin innvielsestale sa biskop Berggrav det slik: ”Jeg sto på Vardåsen og så mot Oslo. Det var så klart. Det var så klart at jeg så bebyggelsen her under Grefsenåsen. Jeg oppdaget da, at der var kommet noget nytt og uventet lysere her oppe under Grefsenåsen. Jeg tenkte hva kan det være som ligger så lyst og bredt ut mot byen og fjorden. Det var første gang jeg så Grefsenkirken på avstand. Den sprang som nyfødt inn i Oslodalen.”
Nå er kirken er blitt 66 år gammel. Den er ikke lenger nyfødt, og tradisjonene som preger den er enda eldre. I tiårene før kirken ble bygget, var det et rikt kirkeliv knyttet til misjons- og ungdomsforeninger, til bedehus og kapell i området. Går vi lenger tilbake, vet vi at både Vestre Aker, Gamle Aker og St Margaretakirken i Maridalen har vært samlingssteder for folk i området. Vi står på solid grunn. Her har vært gudshus, miljøer og personligheter som har satt sitt preg på lokalsamfunn og mennesker som er vokst opp her. Når vi kommer hit, merker vi at mye av dette stadig lever. Vi møter mennesker som bærer tro og tradisjoner med seg i et varmt engasjement. Vi møter god vilje og handlekraft. Det preger lokalmiljøet, og det preger kirken. Grefsen kirke er synlig, ikke bare på grunn av sitt ytre, men også på grunn av de tradisjoner og det mangfoldige liv som har preget menigheten gjennom en årrekke.
På avstand kan Grefsen lett identifiseres med det store og stolte. I mange av samtalene våre har vi også møtt en annen side ved menighetens liv. En mer sårbar side, hvor spørsmål stilles, hvor vi har øre og øye for det som er uløste utfordringer: Hvordan er dagene egentlig? Hva er godt, hva er vanskelig? Hvorfor er det noen som synes den store kirken kan virke uinntagelig? Hvordan kan vi være en levende, nær og tilgjengelig kirke i en ny tid?
En sann og levende kirke ser bakover og er bevisst på arven vi får å ta vare på. Vi har fått et evangelium og en bekjennelse fra våre forfedre som vi skal forvalte med troskap. Men en levende kirke ser også fremover. Da biskop Berggrav innviet kirken, kalte han den: Det levende håps kirke. Horisonten var ikke så lys. Det var mars 1940. Det levende håps kirke - det sier noe om livet på innsiden i denne kirken: en kirke som håper, en kirke som ser fremover, kanskje på tross av ytre omstendigheter. Den ser fremover mot det håp Jesu oppstandelse gir om evig liv og fremtid i Guds nærhet. Men den ser også med forventning fremover og spør hva Gud vil gjøre med oss nå. En levende kirke er en kirke som vet at ikke alle svar er like innlysende, og vet at den hele tiden må lytte til Gud. Til hva han sier til oss gjennom Ordet og gudstjenesten, gjennom stillheten og vår neste.
Inntrykk fra dagene Vi har hatt noen innholdsrike dager sammen, vi har fått se og høre så mye at det ikke er mulig å gjøre rede for alt. I tillegg har vi lest om et omfattende arbeid i visitasberetning og årsrapport som var innsendt på forhånd, og vi har bare vært innom og sett en del av det hele. Men jeg skal likevel forsøke å speile tilbake litt av det vi har fått se, og komme tilbake til noen utfordringer mot slutten. Generelt må jeg si at det et imponerende mangfold vi møter i Grefsen, med arbeid for mange aldersgrupper:
a) Trosopplæring, barn og unge Kirke og Storting har vedtatt planer for trosopplæringen med en visjon om å nå bredt ut til barn og unge fra 0 til 17 år. Målene er store, og det bør de være. Rammene for opplæringen i skolen er ganske annerledes nå enn for 40 år siden. Kjennskapet til Bibelens fortellinger og kirkens tradisjonsgods er drastisk redusert. Desto større er oppgaven med å gi grunnleggende kjennskap til kristen tro og livstolkning i nye generasjoner. Forholdet mellom kirke og folk i vårt land i fremtiden er ikke først og fremst avhengig av hvilken juridisk ordning som blir mellom stat og kirke, men av vår evne til å formidle tro og tradisjon videre til nye generasjoner gjennom trosopplæringen.
Grefsen menighet har mange viktige tiltak på denne sektoren. Menigheten har spennende satsinger med lunsjtreff, familiekor, barnekor (Ludo), søndagsskole, og klubb og kor (Solo) for de mellom 10-13. Gjennom uka har vi også fått oppleve noe av arbeidet blant ungdom og konfirmanter. Vi har fått se medarbeidere som kommuniserer godt. Vi har registrert økende konfirmanttall; og med sine 100 konfirmanter driver Grefsen ett av de store konfirmantarbeidene i bispedømmet. Vi har besøkt de nye hjemmesidene holdeplassen.net og gledet oss over å høre ungdomskoret synge. Vi har lest om en rekke tilbud på ungdomssektoren, om oppfølging av ledere, og et ungdomsarbeid som er inne i en oppbygningsfase. Her er det mye som lover godt.
Grefsen har flere av det som kalles kontinuerlige tiltak som i prinsippet går over hele året, og som vanligvis samler en viss andel av kirkemedlemmene en aldersgruppe. I tillegg har dere flere breddetiltak av kortere varighet men med målsetting om å nå bredere ut. Det er en stor utfordring å utvikle gode breddetiltak i kirken fremover, og jeg vil oppmuntre dere til å satse videre på dette.
Mye viktig arbeid utføres gjennom gode ansatte i Grefsen. Likevel vet jeg ikke om noen som kan nå målene uten at trosopplæringen blir en oppgave for hele menigheten. Lønnete og ulønnete medarbeidere må stå side om side. I den forbindelse er det morsomt å høre om familiekoret som er blitt et stort arbeid, uten at det har stått i noen planer, og uten at de ansatte har vært pålagt nye oppgaver. Et godt familiearbeid er ett av de beste tegn for fremtiden i en menighet som denne. Rydder vi rom for dette arbeidet nå, kan det få stor betydning i tiden som kommer.
b) Menighetens barnehager I menighetens barnehager får mange barn er trygt og stimulerende oppvekstmiljø. Samtidig er det et pedagogisk opplegg som gir kjennskap til tro og tradisjon. Det var flott å få besøke Gladstuen og Grefsen barnehager og merke engasjementet for barna hos dem som arbeider der.
c) Kirke – skole Det har vært flott å få møte skoleledelse, lærere og elever på ulike alderstrinn og høre om trivsel og engasjement for elevenes beste. Vi har vært innom Grefsen, Engebråten og Kjelsås skoler. Når biskoper i tidligere tider var på visitas, hørte det med å stille spørsmål til elevene for å undersøke hvordan det sto til med katekismekunnskapen. I dag er det elevene som stiller spørsmålene. I sjuende klasse på Kjelsås fikk jeg innsiktsfulle spørsmål om karikaturstriden og forholdet til muslimene. Det er ikke tvil om at dette har gjort inntrykk. Gjennom uka har vi på flere måter fått understreket hvor viktig det er at vi som kristne tar klar avstand fra krenkelse av det hellige i alle religioner, at vi arbeider for forsoning og dialog, samtidig som vi avviser trusler og vold som reaksjon på det som har skjedd.
Men på skolene fikk jeg også andre utfordrende spørsmål: om homofili, om forholdet mellom religionene, forholdet til vitenskapen, om hvordan man blir frelst, om hvordan man blir biskop, og hvorfor man i det hele tatt har biskoper. I førsteklassen fikk jeg dessuten spørsmål om man må ha stort hode for huske det man skal som biskop, og om jeg hadde vært på Den gamle major på Majorstua.
KRL-dommen i FN’s menneskerettighetsdomstol og innføring av ny læreplan med Kunnskapsløftet kan lett skape usikkerhet i samarbeidet mellom skole og kirke. Vi ser at skolene tolker rammene noe ulikt, med opplever likevel gode relasjoner her i Grefsen-Kjelsås. Kirke og skole har felles oppgaver i å gi unge kunnskap om kristen kultur og tradisjon, og det er lagt opp til at lokalsamfunnet skal involveres i opplæringen på en meningsfylt måte. Jeg er glad for de gode samarbeidsrutinene som finnes, og ser frem til at dere viderefører disse innenfor de rammene som er lagt.
d) Sykehjemmene
Sykehjemmene i bydelen utfører en oppgave blant de eldre som er av stor verdi for hele vårt samfunn. Jeg merker meg også hvordan Røde Kors på fortjenestefull måte bidrar med sine frivillige. Gjennom prestetjenesten utfører menigheten sine oppgaver på sykehjemmene. På Grefsenhjemmet har Magne Krohn stått i en 50 % tjeneste finansiert av Menighetspleien. Den oppsparte kapitalen i Menighetspleien er nå redusert, og stillingen bortfaller etter påske når Magne Krohn avslutter sin tjeneste. Dette har aktualisert spørsmålet om hvordan det kirkelig nærværet skal løses i framtiden, både på Grefsenhjemmet og de øvrige institusjonene. Saken ble drøftet i gode samtaler både med ledelsen på Grefsenhjemmet og med bydelsledelsen. I tiden som kommer vil det være kontakt mellom menighet, prost, bispedømme, bydel og Grefsenhjemmet for å finne løsning på dette spørsmål.
e) Bydel En visitas rommer et møte med kommune- eller bydelsledelse. Torsdag fikk vi en nydelig mottagelse under ledelse av BU-leder Egil Ihlen og direktør Mona Taasen i bydel Nordre Akers nye lokaler. Det er flott å oppleve bydelens engasjement til beste for dem som bor her. Vi fikk orientering om utfordringer i den nye bydelen, og drøftet samarbeidet mellom menighet og bydel. Bydelsledelsen har både innsikt og interesse for kirkens rolle i lokalsamfunnet. Blant temaene vi drøftet var det kirkelig nærvær i Nydalen og prestetjeneste på sykehjemmene, og jeg ser frem til at kontakten føres videre blant annet gjennom samarbeidsutvalg for menigheter og bydel.
f) Diakoni Grefsen menighet har et omfattende diakonalt arbeid. Det spenner over alt fra eldrehyggetreff og besøkstjeneste, til sorggrupper, lunsjtreff for småbarnsforeldre, og lørdagskafé for psykisk utviklingshemmede som jeg fikk gleden av å besøke i går. Gjennom Frivillighetssentralen engasjeres et kontaktnett av medarbeidere til oppgaver blant annet i samarbeid med bydelens hjemmebaserte tjenester. For å nevne noe. Det er et imponerende diakonalt arbeid vi ser. En spesiell takk til Menighetspleien for den mangeårige innsats som blant annet muliggjør finansiering av diakonstillingen.
Diakoni en blir ofte betegnet som evangeliets kroppsspråk. Det er et satsingsområde i vår kirke, og avgjørende for kirkens plass i lokalmiljøet. Derfor vil diakonien være en vesentlig del av menighetens fremtid også her i Grefsen. Mye gjøres av de ansatte. Men på samme måten som for trosopplæringen, kan kirkens diakoni ikke videreføres og utvikles uten at diakonien oppfattes som hele menighetens diakoni. Dette handler både om forbønn, finansiering og frivillig engasjement.
g) Talefoten Talefoten er omtalt mange ganger i løpet av visitasen. Det er morsomt å se hvordan et menighetsblad kan fungere som bindeledd i lokalmiljøet. Med sitt fokus på folk og kirke oppleves Talefoten aktuell og relevant blant folk som bor her. Kanskje er det derfor den også klarer å engasjere så mange frivillige? Det var spennende å møte redaksjonen og høre om arbeidet. Det ligger verdier og tenkemåter her som er interessante for alt samspill mellom folk og kirke i et lokalmiljø.
h) Misjon og internasjonalt engasjement Kirkemøtet i november satte en misjonerende kirke på sin dagsorden. Det var bred enighet i drøftingene, og behandlingen gav grobunn for en fornyet og felles forståelse av misjon i vår tid. Det handler om meningsfylt toveiskommunikasjon og gjensidig respekt, og at misjon dreier seg om en delende holdning som må kjennetegne hele kirken, og ikke bare en aktivitet for noen få. Misjon er hele menigheten i bevegelse med evangeliet om Jesus Kristus. I vedtaket ble menighetene utfordret til å samarbeide med kirker i andre land, og til å være medvandrere gjennom dialog, deling og nærvær. Grefsen menighet har flere misjonsforeninger og et vennskapssamarbeid med den lutherske menighet i Ramalla. Gjennom konfirmantopplegg og kulturkveld fikk vi se et vennskapsarbeid som kan være et forbilde for mange andre menigheter. Jeg vil oppmuntre dere til å studere materialet fra Kirkemøtet, og til å videreutvikle de relasjonene dere står i som menighet og gjennom misjonsforeninger.
i) Gudstjenesteliv Grefsen menighet nedlegger et stort arbeid med gudstjenester og kirkelige handlinger, med alt hva det innebærer av innsats med forkynnelse, liturgi, kirkemusikk, kirkebokføring og praktisk tilrettelegging. Jeg er glad for all den innsats dere legger for dagen, og som vi ikke minst merker betydningen av på en dag som denne. Gudstjenesten er menighetens hovedsamling, og det er god grunn til å vie den oppmerksomhet. Kirkemøtet har iverksatt et arbeid med fornyelse av gudstjenesten, og i den forbindelse er menighetene invitert til å gjøre lokale forsøk. Det er forholdsvis god søkning til søndagens gudstjenester i Grefsen. Samtidig har dere pekt på at oppslutningen gjerne skulle ha vært større. Dere har forsøkt alternative gudstjenesteformer som Tomasmesser og Jazzmesser. Dere har gjort en spørreundersøkelse omkring gudstjenesten for å lytte til folks behov. I løpet av dagene har vi konkret sett på kirkerommets estetiske uttrykk, og jeg har oppfordret dere til å arbeide videre med dette. I menighetsrådet drøftet vi også hvordan dere kan tilrettelegge gudstjenesten slik at den kan fungere både for dåps- og nattverdsmenighet, slik at tersklene kan bli lavere, og at flere får oppleve gudstjenestene som levende og relevante.
Dette er store og viktige spørsmål i Grefsen – og for hele vår kirke. Både i møte med stab og menighetsråd hadde vi spennende samtaler som blant annet berørte disse og andre overordnete spørsmål som jeg til slutt vil ta opp under overskriften veien videre.
Veien videre:
- Å rydde vei for det nye
Grefsen menighet kan mye og gjør mye. Like fullt tenker dere at vi gjerne skulle nådd så mye lenger og få utrettet så mye mer. Det er så mange muligheter som burde utnyttes! Den første tanken da, er ofte å planlegge nye tiltak. Men det er ikke alltid veien videre handler om å gjøre flere ting. Ofte handler den om å gjøre færre. Kanskje har dere lagt merke til at de utfordringene jeg har gitt i det jeg allerede har sagt i liten grad handler om å gjøre nye ting, men stort sett handler om å styrke det dere allerede gjør.
Prost Ingar har med glimt i øyet formet et lite ordtak: Summen av alt godt kan av og til ende i forferdelse. Ikke at vi ser noen grunn til forferdelse i Grefsen. Men det kan ligge en frigjørende vei i å forenkle, i å samle krefter og oppmerksomhet om færre ting. Vi vet at staben i Grefsen allerede har strukket strikken langt, og menighetsrådet er tydelig bevisst på det. En av de første oppgavene jeg vil råde dere til å fatt på, er sammen med de ansatte og frivillige å gjøre noen prioriteringer. Prioriteringer kan være smertefulle. Som regel er det noe som må ofres. Det er stadig slik at noe må dø for at noe nytt kan få vokse frem. Men jeg vil oppfordre menigheten til å slutte opp om de valg som tas, slik at dere kan stå mest mulig samlet når veien skal ryddes for det nye. Bibelen forteller at det er en tid for alt. For å samle og for å spre. For å bygge opp og å rive ned. Bibelen forteller også om Gud som møter oss i stillheten. Noen ganger er stillheten første skritt på veien mot noe nytt.
- Å skape rom for fellesskap
I løpet av visitasen har vi snakket om romforholdene for menigheten: Om mulighet for bedre kontorforhold, og til å bruke underetasjen i kirken til forsamlingsrom, blant annet til søndagsskole i forbindelse med gudstjenesten. Dette kan fra én side sett virke som trivielle saker, men jeg tror rekkevidden er stor: Stor arbeidsmengde og vanskelige romforhold begrenser stabens mulighet for fellesskap og samhandling i det daglige. Vi som står i arbeidsgiverlinjene i bispedømmeråd og fellesråd har et ansvar for å bidra til gode løsninger når det gjelder fysiske rammevilkår og vilkår for samhandling i det daglige. Vi vet at menighetsrådet også er opptatt av å legge forholdene til rette. På det praktiske plan er det spørsmål om økonomi, arkitektoniske og juridiske løsninger som må avklares. Grefsen menighet har en stab med dyktige og trofaste medarbeidere. Det har vi fått stadfestet også gjennom denne uken. Ved å bidra til bedre balanse mellom aktivitet, fellesskap og hvile, håper vi å ha glede av deres nådegaver også i tiden som kommer.
Grefsen menighet har mange gode rom for fellesskap. Det har vi sett denne uken. Samtidig har vi hørt at noen synes det er vanskelig å finne veien inn i menighetens fellesskap. Det finnes nådegaver, innsatsvilje og lengsel blant mennesker som i dag ikke har funnet sin plass. Vi som er aktive i menigheten må stadig spørre oss: Hvem er det vi inviterer med? Hvem blir spurt til råds? Det leder meg til det siste punktet, som heter:
- Å gi rom for andre
Å utvide fellesskapet handler om å gi rom for andre og inkludere nye. Da handler det også om å gi rom for det de bringer med. Når vi skal finne løsninger i arbeid med gudstjenester og andre samvær: Hvem sine behov er det vi møter? Er det dåps- eller nattverdsmenigheten? Er det de voksne, de unge eller barnefamiliene? Hvem vil oppleve å bli sett og bekreftet i våre fellesskap? Under samtalen i menighetsrådet var noen som stilte spørsmålene: Er kirken mest for de innvidde? Hva slags tanker og refleksjon er det plass til? Mange tror de må komme med en ferdig tro for å høre hjemme i kirken.
Kanskje må vi begynne med å se at vi er mange ulike mennesker, i ulike aldre og livssituasjoner, med ulike tenkemåter, ulike behov, og med ulikt tempo i vår vandring i det åndelige liv. Inkluderende kirke kan handle om at vi gjør noe for å få med flere. Vi prøver å få flere til å være med å gjennomføre de planene vi har lagt. Hvis folk synes planene er meningsfulle og gode, vil de slutte seg til. Det ser vi eksempler på både i arbeide med Talefoten og Frivillighetssentralen. I forbindelse trosopplæringen og diakonien pekte jeg på behovet for innsats fra frivillige. Her må vi nok legge noen planer for hva vi vil gjøre, og hva vi vil formidle.
Men hvis vi vil rydde rom for det nye, må vi også være våkne for andre - for tanker, ideer, spørsmål og behov. Selvsagt er det ikke alle ideer og behov som kan realiseres. Men hvis vi spør med interesse, med muligheten for å bli begeistret for tanker vi ikke har tenkt før, så vil vi åpne nye rom. Det kan være krevende. Men risikoen for å ikke bli enige, må ikke forhindre oss fra å åpne rommet for nye perspektiver og nye spørsmål. I en tekst i det gamle testamente heter det: Tenk ikke på det som hendte før, akt ikke på det som engang var! Nå skaper jeg noe nytt. Det spirer allerede fram. (Jes 43,18f).
Jeg snakket innledningsvis om Grefsen kirke som Det levende håps kirke og om å være en kirke som lytter. En levende kirke er en kirke som vet at ikke alle svar er like innlysende, og som vet at den hele tiden må lytte til Gud. Til hva han sier til oss gjennom Ordet og gjennom gudstjenestens fellesskap, i stillheten og i møte med vår neste. Med dette er vi ikke bare på vei mot et større fellesskap. Vi er også på sporet av en fornyet kristen spiritualitet: Hvor stillheten med Guds Ord og i bønn, med tilbedelse og sang bæres av en lyttende holdning til Gud, til eget liv og andre mennesker. En levende kirke er en kirke som håper ,og som lytter.
Med disse ordene vil jeg få takke for fellesskapet denne uken. Det har vært flott å komme til dere. Dere har lagt et stort arbeid ned i forberedelsene. Takk til menighetsråd og hver og en av ansatte og frivillige som har fulgt oss. Takk for alt dere gjør til daglig, og for det dere har bidratt med denne uken. Takk til bydel, sykehjem, skoler og barnehager, til alle som har tatt vennlig imot oss og tenkt sammen med oss disse dagene. Takk til Kirkevergen og hans medhjelpere for god deltakelse, til prosten og medarbeidere fra bispedømmekontoret. Sist men ikke minst, takk til dere som har vært med i gudstjenesten i dag og gjort den til en stor opplevelse, og til dere som har forberedt denne kirkekaffen. Det er godt å være sammen med dere og se dere alle.
Vi startet visitasen med en gudstjeneste hvor det ble lest fra Paulus første brev til Tessalonikerne kap 1, v. 2-3. Nå, etter dagene vi har hatt sammen har vi sett at ordene passer godt også i forhold til dere: Vi takker alltid Gud for dere alle når i nevner dere i våre bønner. For vår Gud og Fars ansikt husker vi på dere og tenker stadig på hvordan deres tro viser seg i gjerning, deres kjærlighet i arbeid, og deres håp til vår Herre Jesus Kristus i utholdenhet. Jeg ønsker Guds velsignelse over Grefsen menighet.