Bispedømmets yngste prost bestiller en dobbel cortado i kaffebaren midt i Randaberg sentrum, og setter seg ved et rolig bord. Så går det nokså få minutter før Røsbak er midt inne i en forklaring på hvorfor han har endt opp som prost i en kirke som han stadig ønsker skal endre seg. Prosten går gjerne rett på sak, det er ikke mange innledende runder som trengs før vi er ved kjernen av hva han tenker om sitt oppdrag.
– Altså, jeg har alltid følt meg hjemme i kirken. Jeg vokste opp i Vardeneset menighet og ble en av Stefans disipler, hvis jeg kan si det sånn (red. adm. Stefan Emmerhoff, nå prost i Domprostiet). Jeg fikk en veldig positiv opplevelse av å bli tatt på alvor og få lederansvar. Stefan ga oss frihet, og tok sikkert noen kamper for oss også, ser jeg nå i etterkant. Disse årene ble formende for hvilken vei jeg valgte siden, og for at jeg ble prest. Men helt siden ungdommen har jeg også opplevd at kirken snakker og kommuniserer på en måte jeg ikke helt kjenner meg hjemme i.
Egen kafé-kopp
– Jeg har alltid ønsket å være med å lage en kirke som også min generasjon kan kjenne seg hjemme i. Det er kanskje den første generasjonen som vokste opp gjennomsekularisert, uten foreldre som hadde et forhold til kirken og før trosopplæringsreformen. Dette ble litt av «driven» min for å bli prest, og også for å bli sokneprest og prost. Jeg tenker at jeg har noe å melde oppover i systemet, men tenker også at jeg kan bidra strategisk.
At han i hvert fall har gjort noe strategisk riktig, kommer snart som et håndfast bevis på kafébordet. Cortadoen blir servert ham i en svart kopp med «Presten» påskrevet i hvite bokstaver.
– Jeg begynte å gå i denne kaféen da den var ny, og har også samarbeidet litt med dem som sokneprest. En gang sa jeg at disse koppene var så fine. Da skrev de «Presten» på denne, forklarer Røsbak fornøyd.
37-åringen er gift med en lege og har tre 3 jenter på 3, 6 og 9 år. Når han senere i intervjuet blir spurt om fritidsinteresser, flirer han.
– Det blir ikke så mye fritid, akkurat. Men i prostejobben har jeg i hvert fall færre møter på ettermiddags- og kveldstid enn som prest. Jeg liker at prostestillingen med tiden har blitt mer profesjonalisert. Det er en tydeligere arbeidsgiverfunksjon, en attraktiv lederstilling, egentlig. Jeg gjør gjerne unna litt «admin» hjemme på kveldstid, etter å ha gått litt tidligere fra jobb for å hente i barnehagen. Det går fint an å kombinere rollen som familiefar med å være prost.
Meningsfullt å være prost
Etter videregående jobbet Røsbak som ettåring i Vardeneset, så flyttet han til Oslo og gikk i gang med prestestudier på MF. Kona fra Randaberg fikk turnustjeneste i Molde, og han jobbet to år som sokneprest på Aukra. Men paret ville hjemover etter hvert, og Røsbak fikk en mulighet til å bli ungdomsprest i Randaberg i 2010. Fire år senere ble han sokneprest og for halvannet år siden ble han konstituert prost da Kjetil Aano gikk av. I høst fikk han til slutt stillingen han hadde søkt på.
– Nå er det på skikkeligt! Jeg er veldig glad for det, det er meningsfullt å være prost.
Mye uforløst potensiale
Men tilbake til denne «driven». Hva handler det egentlig om?
– Driven handler om å være med å påvirke strategisk. Da må jeg være på innsiden. Jeg opplever ennå ikke en kirke som er der jeg skulle ønske at den var. Det er ennå en vei å gå, litt mye har stått stille i litt for mange år, mens samfunnet har utviklet seg. Ikke minst i måten å kommunisere på. Kirken har i mange år stått for stille i uttrykk, språk, møteplasser og arbeidsmetoder. Jeg har en drive på at det ligger mye uforløst potensiale i kirken, som jeg har lyst å være med å peke på, sier Mjøsbak engasjert, men skynder seg å legge til:
– Men altså, dette er tankene jeg gjør meg og motivasjonen min, men ikke det jeg bruker mest tid på til hverdags. Det er også mye annet meningsfullt i preste- og prostejobben som tar tiden.
Et nådig og nødvendig budskap
– Hva mener du er kirkens viktigste budskap til mennesker i dag?
– Det dreier seg jo om Guds kjærlighet til alle mennesker, og at han har møtt oss på veien gjennom Jesus. Det er ingen kvalifisering eller forhåndsgodkjenning. Det kreves ikke at man har alt på stell. Vi blir møtt der vi er og invitert til å gå sammen med Ham. I en verden der det ofte kan føles som alt er avhengig av egne prestasjoner, så er kirkens budskap om at Guds kjærlighet ikke avhenger av våre prestasjoner virkelig et nådig og nødvendig budskap.
– Hva er det viktigste for deg med gudstjenesten?
– Det er at den… Åh, hvordan skal jeg si det på en god måte, da? Det handler om at gudstjenesten gir rom for mennesker på ulike steder og med ulike måter å uttrykke sin tro på. At det er en nærhet og åpenhet i uttrykket og språket. At vi klarer å være tilstede. Vi som forvalter gudstjenesten må gjøre valg som gjør det mulig å ha den nær, levende og ekte. Jeg kommer til å fortsette å kjempe for et enda større mulighetsrom og mangfold i de forordnede gudstjenestene. Men det er mange muligheter i dag også, det er mye man kan gjøre, selv om alt ikke er valgfritt. Det handler om preika, musikken, lengden på gudstjenesten. Å spørre seg: Hvordan kan dåpsfamiliene trives her? Liturgi er jo bare en liten del av det svaret, hvordan folk blir tatt imot er 80% av opplevelsen.
Et mangfold av uttrykk
Tungenes-prosten understreker at han ikke har noe ønske om at kirken skal ta ett uttrykk og erstatte med et annet.
– Veien å gå nå er et mangfold av uttrykk, i en verden der mangfold og valgmuligheter er det vanlige. Det er ingen hemmelighet at jeg synes det var et strategisk feilvalg da Kirkemøtet strammet inn gudstjenestereformen i fjor. Jeg tror de heller skulle åpnet mer opp for nye og annerledes uttrykk. Kirken kan godt ha anbefalte melodier og liturgier som vi ønsker å ta vare på, men ikke begrense det til å si at det bare er det som er gudstjeneste. Hvis vi skal gjøre noe med mangelen på grunnleggende tilhørighet til kirken i min generasjon, er det veldig viktig at hver menighet stiller seg spørsmålet: Hva trenger folk her og nå, de som ikke er i kirken?
En kirke som regner med alle
– Hva betyr folkekirke for deg?
– Fint du spør! En aktiv menighet og trosfellesskap er ikke noe annet enn en folkekirke, det er ikke noen motsetning der. I Tungenes prosti har mange av menighetene god gudstjenesteoppslutning, gode menighetskjerner og mange i trosfellesskapet. Samtidig er det de som er den tydelige aktive folkekirken, som samarbeider med kommunen og bygda, og er synlige i lokalmiljøet. Trosopplæringsreformen lærte oss noe veldig viktig om å være folkekirke: Vi skulle være folkekirke for alle. Kirken er ikke bare de som allerede er her, men alle som tilhører menigheten. Reformen ga oss utrolig god hjelp til å tenke gjennom hva en folkekirke skal være: En kirke som regner med alle.
– Hva vil du si er kirkens største utfordring framover?
– Synkende dåpstall er et symptom på problemet. Det er viktig å plastre der, men det et ikke det som er hovedutfordringen: Flere enn før vokser opp uten en grunnleggende tilhørighet til kirken. Kirken har ikke klart å gi dem et språk, vi har mistet en generasjon og de fallende dåpstallene er et resultat av det. Kirkens største problem nå handler om å klare å være kirke på alvor for unge mennesker og barnefamilier i dag. Vi har ikke helt grep om det, hvis vi skal være ærlige og det synes jeg vi skal være. Det er litt for stor avstand mellom det folk holder på med og det kirken gjør. Vi skal ha et annerledes budskap enn resten av verden, men måten det formidles på må være mer gjenkjennbart for folk.
Når jeg har hatt skolegudstjenester de siste årene, har jeg tenkt at det viktigste for meg ikke er at de husker hva jeg sa, men at de går ut med en god opplevelse. En følelse av at her var det det godt å være. Det handler om forholdet deres til kirken for resten av livet.