Vi kommer alle til å huske unntakstilstanden vi har levd i siden mars i fjor. Koronatida skiller seg fra de jevne åra og månedene. I evangeliene brukes et ladet ord for tid. Tid er «kairos», oversatt med «tidens fylde». Selv sier Jesus «timen er kommet» for å markere at nå går han inn i den vanskeligste delen av sin gjerning, lidelsen og døden.
Påsken rommer både mørke og lys, og i år er det ekstra viktig at vi ikke tar lettvint på det mørke.
Jesus så at timen var kommet. Han visste at det var lidelse og død som ventet ham. Likevel kalte han dette å herliggjøre Gud. Guds herlighet er så sterk at den viser også når Jesus tortureres og dør med stor smerte. En romersk offiser sto og så på korsfestelsen. Idet Jesus utåndet sa han: «Sannelig, denne mannen var Guds sønn.» Bildet av Gud forandres og blir større når Jesus dør på korset og gir avkall på alt. Guds herlighet er like stor i mørket som i lyset.
Det vil jeg tenke på når pandemien krever begrensinger i mitt og menighetens liv. Vi kan gi avkall, fordi vi hører til i et større bilde.
Det store bildet rommer også vårt eget mørke, bekymringer, frustrasjoner, ensomhet og sykdom. Likevel finnes det mulighetsrom. Ei bønnebok avslutter hver måned med et spørsmål: «Hvordan kan du bli et svar på dine bønner?» Vi skal ikke stirre oss blinde på begrensningene, men utforske muligheter. Hvor kan du synge påskesalmer? Hvem kan du be for og sammen med? Hvem kan du si «God påske» til?
«Nå er Kristus stått opp fra de døde!» (1.Kor.15,20) Det gir håp og merverdi til de dagene vi faktisk har fått.
Vi trenger å bli minnet om at vi har stått opp til denne dagen, at det er vår og at ingen av oss lever for seg selv. Enten vi lever eller dør hører vi til hos Jesus. Og det er nok.