Dette ble en skikkelig dåpssøndag her i Ulstein kirke! Dåpen er en feiring av det nye livet i familien og dåpen gir oss en himmel over livet. Et løfte om at vi hører til Jesus. Fra vår dåp er vi invitert til å følge Jesus og la ham prege livet vårt.
Og teksten vi fikk høre fra Lukasevangeliet, fortalte om noen av de kvinnene som fulgte Jesus der han dro rundt i Galilea. Det står at de tjente Jesus med alt det de eide. Og det kan være en utfordring til oss, hva er det vi eier som vi kan tjene Gud med? Har vi egenskaper, tid, penger eller talenter som vi kan tjene Gud med? Det var hvertfall også kvinner med navn og ressurser som fulgte Jesus og var viktige for utbredelsen av troen på ham. Selv om de dessverre kommer litt i bakgrunnen. Og jeg skulle gjerne snakket mer om kvinnene som fulgte Jesus, men det får bli en annen gang. I dag syntes jeg den første teksten vi fikk høre passet så godt.
For teksten som vi hørte fra Jesaja, gir oss et bilde av Gud som mor. Et bilde av en mor som ikke kan glemme barnet ved sitt bryst. Vi får først høre om et Sion som føler seg forlatt, og Sion kan gi mange assosiasjoner i våre dager. Men i denne teksten handler det ikke om israelittenes landløfte eller noen ideologi. Sion her betegner det stedet Gud skulle vært nær. Og Sion sier i fortvilelse: Herren har forlate meg, Herren har gløymt meg! Sion kjenner seg forlatt av Gud. En erfaring som kanskje noen kjenner igjen: Er du her Gud? Er du faktisk her?
Men da svarer Gud: Kan ei kvinne gløyma sitt diande barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? Det er et retorisk spørsmål: Kan en mor glemme det barnet hun bar? Kanskje er det mange her inne som kjenner sitt eget svar på det. Heldigvis er svaret stort sett: Nei, minnet av sitt lille barn glemmer man ikke, det følger en hele livet, kanskje så lenge man har husken i behold.
I dag passer denne teksten litt ekstra godt, når det er minst seks små barn her inne som fortsatt må bæres tett til brystet, (eller hvertfall må passes godt på!) Seks små mennesker som er helt avhengig av voksne rundt seg. Å bli holdt. Å bli elsket. Det dukker kanskje mange tanker opp når man ser det lille barnet: Hvem blir du? Hva kommer du til å like å drive med? Hvem andre kommer til å bli viktige i livet ditt? Omsorgen for sitt eget barn eller andre barn man får tett kontakt med, tar for mange aldri slutt. Bekymringer og gleder ved barnet som etter hvert også blir en voksen, vil for alltid være der.
Dessverre er det jo også sånn at noen mødre glemmer sine barn, og ødelegger sine barn. Det er ikke alle kvinner som er gode og omsorgsfulle, det finnes også mødre som ikke gir barna sine den kjærligheten de trenger. Kanskje er de ikke i stand til det. Bildet av en mor som holder sitt barn tett inntil seg, er et gjenkjennelig bilde for mange. Men Gud bekrefter også at det er noen mødre som glemmer. Kan ei kvinne gløyma sitt diande barn, ei omsorgsfull mor det barnet ho bar? Sjølv om dei skulle gløyma skal ikkje eg gløyma deg. Guds kjærlighet for oss, overgår den kjærligheten vi er i stand til. For vår kjærlighet strekker ikke alltid til. Når vi blir glemt av mennesker, er vi ikke glemt av Gud.
Denne teksten fra Jesaja er en av få tekster i bibelen som sier noe om Gud ved hjelp av tydelige kvinnelige egenskaper og bilder. Men bildet av Gud som mor finnes flere steder: Det står i Jesaja (66, 13): Som ei mor trøystar barnet sitt, slik vil eg trøysta dykk. Gud blir også beskrevet som en bjørnebinne, og i Matteusevangeliet sammenligner Jesus seg selv med en hønemor som samler kyllingene sine under vingene.Gud blir også sammenlignet med en fødende kvinne: I femte mosebok (32, 18) brukes bildet av Gud som føder oss i smerte. Og et annet sted i Jesaja står det om Gud: No skrik eg som ei fødande kvinne. (Jes 42, 14).
Alle disse tekstene kan berike forståelsen vår av Gud. Hjelpe oss til å erfare mer av hvem Gud er. For det er ikke alltid det er lett å assosiere Gud med en far, slik Gud ofte blir omtalt i bibelen. Kanskje er det lettere for noen å kjenne Gud som en kjærlig mor.
For i dagens bibeltekst sammenlignes Gud med en mor som holder barnet til sitt bryst. Det kan hjelpe oss å forstå hvilken kjærlighet Gud må ha for oss. For når de fleste ser nyfødte spedbarn, så mykner ansiktene deres opp. Mange blir redde for å holde de minste. De er så innmari skjøre! Så avhengige av oss. Hos de fleste vokser det frem et behov for å beskytte, og tilfredsstille alle barnets behov. Det er lagt i oss å reagere på spedbarnsgråt. Og for et barn er det helt avgjørende å få ligge tett inntil en trygg voksen i den første tida.
Neste gang du holder et lite spedbarn, som du er glad i. Kanskje forstår du et snev av den kjærligheten Gud må ha for oss. Det står i Salme 131: Eg har fått mi sjel til å vera stille og roleg, som eit lite barn hos mor si. Som det vesle barnet, slik er mi sjel.Hadde bare barn vært stille og rolige hver gang de ble holdt av sine foreldre, det hadde vært noe. Men likevel minner barnet oss om noe himmelsk.
For det spesielle er at Gud også er som det lille barnet. Gud kommer til oss som et lite barn. Jeg vil avslutte denne prekenen med å sitere legen Gro Nylander fra boken «Mamma for første gang», en bok som først og fremst tar for seg det man kan trenge å vite som førstegangsforelder: Barnet er en storprodusent av stresshormonet adrenalin. Det er en av grunnene til at nyfødte ofte har vidåpne pupiller, slik vi alle kan få når vi er redde eller sinte. Barnet ser likevel ikke redd ut når det får roet seg. Det ser drømmende og gåtefullt ut. Selv får jeg ofte en uklar følelse av å se inn i noe ukjent gjennom øynene til en nyfødt. En hilsen fra den verden barnet nettopp har forlatt? «En liten bit av himmelen», sa en far. (Nylander, Mamma for første gang, s.30 )
Ære være Gud, vår skapar, frigjerar og livgjevar.
13 Jubla, du himmel, og gled deg, du jord,
bryt ut i jubel, de fjell!
For Herren trøystar sitt folk
og viser miskunn mot sine hjelpelause.
14 Sion seier: «Herren har forlate meg,
Herren har gløymt meg.»
15 Kan ei kvinne gløyma sitt diande barn,
ei omsorgsfull mor det barnet ho bar?
Sjølv om dei skulle gløyma,
skal ikkje eg gløyma deg.
16 Sjå, eg har teikna deg i hendene mine,
murane dine er alltid framfor meg.
- Jesaja 49, 13-16