Advent er forkortelsen for Adventus Domini, eller Herrens komme. Adventstiden er forventningens tid. Gud skal komme for å bo iblant oss. "Adventus Domini" var et uttrykk som i Romerriket ble brukt om tida like før en betydningsfull person skulle gjeste en by eller et sted. Da var det mange ting som skulle gjøres i stand. Dette er gjenkjennelig for oss også, både med alle forberedelsene til høytiden, men også at vi skal gjøre tanke, sinn og hjerte klart for å ta imot Jesus.
Adventtidens farge er fiolett – fargen for bot og selvransakelse. I gammel tid ble disse ukene regnet for fastetid på linje med tida før påske. Dette preget kommer også til uttrykk i tekster og bønner gjennom adventstida. Samtidig har advent alltid vært mer preget av glede og forventning enn fastetiden før påske. Fiolett er en blanding av rød, jordas farge, og blå, himmelens farge. Advent, og den fiolette fargen, peker altså framover mot det som skal skje: Himmel og jord møtes i Jesu fødsel.
Det er mange aspekter ved Jesu komme, her er tre vinklinger: Jesus ble et menneske (fortid), han kommer i sinnet hos hver og en av oss (nåtid) og han skal komme til dom og oppreisning (framtid).
Disse tre «tidene» eller aspektene ved Jesu komme gir forskjellige impulser til adventstiden. På første søndag i advent er alle tre aspektene med i dagens hovedtema: Kongen kommer. Han kommer ikke som andre konger, men "ydmykt, ridende på et esel". Han kommer ved kirkens nyttår, som er annerledes enn et vanlig nyttår. Det «nye» kirkeåret er jo det samme som kom i fjor. Det samme året kommer igjen og igjen, og likevel er det et nytt år. Første søndag i advent er første søndag i et nytt kirkeår. Når vi i gudstjenesten følger Jesus inn i Jerusalem første søndag i advent, så hører vi om noe som skjedde for lenge siden, men samtidig skjer det i gudstjenesten her og nå.
Mens frost og vintermørke rår,
begynner kirkens nye år,
og våre sinn skal være vendt
mot lyset som på jord er tent.
Svein Ellingsen