60-åringen har i snart ti år vært ekspedisjonssjef i Kultur- og kirkedepartementet, men er nå klar for åremålsstilling som toppsjef i Den norske kirke.
– Dette er en jobb jeg har hatt lyst på og jeg fikk også mange oppfordringer om å søke, sier hun.
– Jeg har trivdes veldig godt med arbeidet i departementet og samarbeidet med Den norske kirke fra denne posisjonen. Det har vært et privilegium å ha tilgang til landets beste ekspertise på alt det vi har jobbet med og få erfaringer med å jobbe under fem statsråder med ulik profil og partibakgrunn. Men nå er snart statens utviklingsjobb på tros-og livssynsfeltet ferdig og da blir det opp til Den norske kirke å sluttføre prosessen med å få på plass en funksjonell kirkeordning. Så på mange måter blir dette en naturlig videreføring av det arbeidet jeg har vært med på fra statens side.
God utnytting av ventetida
Ingrid Vad Nilsen må altså vente litt med å begynne i jobben, hun har fått 4,5 måneders karantene og et saksforbud ut året for arbeid med saker som berører Kulturdepartementet. Men hun ville nok raskt kjedet seg om hun bare skulle sittet i ro og ventet på oppstartsdagen i Kirkens hus.
– Jeg er ikke veldig god på å ha fri lenge om gangen, så det gjelder å ha noen gode planer for ting jeg bør lære meg og lese meg opp på mens jeg venter. I tillegg blir det god tid til litt kirurgisk oppryddig og finpussing etter to kneproteser og et håndleddsbrudd de siste par åra! Så håper jeg selvfølgelig at den kompetansen jeg tar med meg fra arbeid i departementet skal komme kirken til gode når sommeren er over, sier Vad Nilsen.
Mye mer enn bare byråkrat
Den nye direktøren har ikke bare erfaring fra departementsarbeid. Hun har teologisk embetseksamen og praktikum fra Menighetsfakultetet, og jobbet som kateket i Sør-Varanger fra 1985-1988, i tillegg har hun vært prestevikar i Finnmark og i Oslo.
Økumenisk erfaring har hun fra tiden som generalsekretær i Norges kristne råd (1994-2001) og hun har også vært valgt leder av Mellomkirkelig råd (2003-2008). De siste seks årene før hun ble ekspedisjonssjef, var hun prost i Vinger og Odal prosti i Hamar. Dette kommer godt med, selv om det er først og fremst de siste års yrkeserfaring som skal prege arbeidsdagen.
– Bestillingen fra Kirkerådet har vært meget tydelig: Jobb nummer én er å få på plass en kirkeordning som er enklest og best mulig for alle som skal styre, arbeide og leve i kirken. Gode rammer er viktige å få på plass, og samtidig vet alle som jobber i kirken at innholdet - budskapet vi skal nå ut med - er det aller viktigste. Derfor blir det også viktig å oppmuntre alle dyktige medarbeidere til å bidra med å utvikle innholdet slik at det kan være relevant for sin tid. Endringene i forholdet mellom stat og kirke kommer samtidig med politisk uro rundt mange saker som ofte er knyttet opp mot motsetninger mellom by og land, lokalt og sentralt/globalt, eliten mot hvermann. Jeg håper at Den norske kirke med våre kirkebygg og menigheter spredd ut over hele landet, fortsatt skal bety kontinuitet, tilhørighet og et sted hvor vi kommer "hjem" når så mye i verden rundt oss er urolig, fortsetter 60-åringen.
Foran eller bak er like bra
Hun ser fram til å prege kirken, på sin måte, i årene fremover.
– Jeg skal bidra til at det valgte Kirkerådet og Kirkemøtet får best mulige beslutningsunderlag for å gjøre kloke beslutninger framover. Som direktør blir det viktig å samhandle godt med KA og all den kompetansen de har opparbeidet seg om arbeidet i kirken lokalt. Samspillet med Bispemøtet og å være en god arbeidsgiver for 1600 medarbeidere blir også en viktig prioritet. Hvis alle vi klarer å spille på lag og spille hverandre gode framover, kan jeg trives like godt som bakspiller som frontfigur.
Lokale heiarop er viktig
En av kirkens store utfordringer er rekruttering, til alle kirkelige stillinger. Både prester, kateketer, kantorer og diakoner vil være mangelvare dersom dagens utvikling ikke snus. Dette er den nye direktøren selvfølgelig klar over. Og oppfordrer til gledelig heiing på hverandre.
- Det finnes neppe noen kvikk fix-løsning for rekrutteringsutfordringer. Men jeg heier på alle som velger å jobbe i kirken enten de er unge eller godt voksne og skulle gjerne se at flere ville bidra med å heie på hverandre og fortelle om alt som er bra med å jobbe med noe av det som betyr aller mest for oss i livet. Den viktigste rekrutteringen skjer lokalt. Talentspeiding og oppfordring til å søke kirkelig utdanning og arbeid må alle være med på. Trives du selv i jobben, er du den beste ambassadør for andre og du skal ikke undervurdere de klapp på skulderen og gode ord du gir til andre for å oppmuntre dem til kirkelig arbeid.
1. august er altså Ingrid Vad Nilsen på plass. Da har Jens-Petter Johnsen allerede rukket å kjenne på livet som pensjonist i to måneder. Og endelig er det Vad Nilsens tur...
– Mest av alt ser jeg fram til å få begynne - og bli kjent med folk og saker vi skal jobbe med framover. Det er mye det går an å grue seg til, men jeg satser på at hele fellesskapet er innstilt på bidra til at jeg kan gjøre en god jobb - slik jeg ønsker å bidra til at alle andre kan få brukt sin kompetanse best mulig. Det er som fellesskap vi skal levere et godt og effektivt byråkrati slik at flest mulig kan bruke tid og krefter på å være og bygge kirke lokalt!