Kirkebygningen og dets utsmykning er i seg selv en kilde til tro og livsforståelse. Den er rammen om det kristne trosliv og de kirkelige handlinger, og den er en arena for ulike kunstneriske opplevelser. Ut over dette dokumenterer kirker og kirkegårder nasjonale og lokale sider ved vår kulturhistorie fra middelalderen og frem til vår egen tid.
Kirkerommet med sitt inventar og utstyr skal tjene til Guds ære og fremme menighetens gudstjenestelige liv. Lovsamling for Den norske kirke sier i kapittel 8, Bestemmelser vedr. kirken, kirkelig inventar og utstyr, § 4:
Kirken kan ta all kunst, alle kunstformer og alle kunstuttrykk i bruk, så sant det tjener det kristne budskap og lar kirkerommets særlige egenart komme til utfoldelse.
Gudstjenesteboken for Den norske kirke har en egen ordning for vigsling av kirke (Del II, kap IX). Slutningsordene oppsummerer den liturgiske dimensjonen ved rommet:
«Dette kirkehus, med alt som hører det til, er nå tatt i bruk.
Ved Guds ord og bønn er det vigslet og helliget til Guds ære
og hans menighets oppbyggelse i troen på Jesus Kristus.
Fred være med dette hus og med alle som går inn i det»……
Kirkerommet skal ha ett hovedalter med alterring, døpefont og prekestol, og noen kirke har egen lesepult. I tillegg til dette kommer den kunstneriske utsmykning i rommet, tekstiler i de liturgiske farger, alterlys, dåps- og nattverdutstyr, prosesjonskors og lystenningssted. Mange kirkerom har også bønnesteder til individuell meditasjon og stillhet.
Pipeorgelet er kirkens tradisjonelle hovedinstrument. Vi ser at ikke alle nye kirker har installert/kjøpt orgel, men det kommer gjerne på plass etter en tid. Og ved bygging av nye kirker skal det settes av plass til et orgel, for at kirken skal godkjennes. Noen kirker har også piano eller flygel i tillegg til orgel. Der hvor man benytter band, har kirken gjerne trommer, gitarer mm til disposisjon. Det er ingen begrensninger med hensyn til hva slags instrumenter som kan brukes i gudstjenester, sammen med orgelet eller alene.
Den primære betydningen av ordet kirke er den kristne menighet, slik vi sier det i trosbekjennelsen: ”Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn”. Ordet kirke (norrønt kirkja) kommer av det greske ordet kyriaké, som betyr ”det som hører Herren til”.
Kirkebygget har fått sitt navn etter dem som samles der, og ikke omvendt. Grunnen til dette er ikke bare at den kristne menighet fantes før det ble bygget noen kirke, men også fordi menneskene, ”de levende steiner” i kirken, er viktigere enn bygninger.
Spredt utover hele landet ligger det 1629 kirkebygg som hører inn under Den norske kirke. Å forvalte denne kirkelige kulturarven er både en lokal og en nasjonal oppgave.