Historie om LHBT+ i Den norske kirke

Kirkemøtet 2023 vedtar at arbeidsgivere i Den norske kirke skal ikke lenger forskjellsbehandle søkere til stillinger på grunn av likekjønnet ekteskap. Nå blir det felles arbeidsgiverpolitikk.

Fra nå skal arbeidsgivere behandle alle som søker jobb i kirken likt uavhengig av kjønnet på den de er gift med. Til nå har kirkelige arbeidsgivere hatt mulighet til å innhente og vektlegge opplysninger om likekjønnet samlivsform.  

Kirkemøtet vedtok:

«Den norske kirke skal ikke benytte seg av unntaket i diskrimineringslovverket til å forskjellsbehandle søkere på grunn av likekjønnet ekteskap. Tilsettingsorganer i Den norske kirke skal derfor ikke forskjellsbehandle søkere på grunn av likekjønnet samlivsform.» 

Les mer om vedtaket her.

Kultur- og likestillingsdepartementet sendte ut lovforslag om forbud mot konverteringsterapi på høring i juni 2022. Forslaget gikk ut på å forby forsøk på å få barn og voksne "til å endre, fornekte eller undertrykke sin seksuelle orientering eller kjønnsidentitet."

Kirkerådet sendte sitt høringssvar 6. oktober 2022. Les hele høringssvaret her.

I tillegg til Kirkerådet, sendte en rekke av Den norske kirkes biskoper og bispedømmeråd inn egne høringssvar.

I desember 2023 vedtok Stortinget at konverteringsterapi er forbudt i Norge.

Et enstemmig Bispemøte vedtar en uttalelse hvor de erkjenner at kirken i liten grad har tatt inn over seg homofiles livssituasjon. Kirken har ikke gitt troverdig uttrykk for anerkjennelse av alle menneskers menneskeverd og kjærlighet.

Les uttalelsen her.

I november 2021 blir Kirkerådet presentert for et kursopplegg om LHBT+.

Kursopplegget skal øke kunnskapen om temaet blant ansatte i kirken. Kirkerådet vedtar at alle ansatte skal gjennomgå kurset og gjennomføring av kursene starter i 2022.

Fafo-rapporten «Å være en sak. LHBT+: Holdninger og arbeidsmiljø i Kirken» blir offentliggjort i 2020. Rapporten er et resultat av en arbeidsmiljøundersøkelse som er blitt gjennomført blant alle ansatte i Den norske kirke.

Rapporten viser at det fortsatt skjer diskriminering av mennesker med LHBT+-identitet i kirken. Diskrimineringen skjer selv om et flertall av de ansatte i Den norske kirke har positive holdninger til LHBT+ og mange med LHBT+-identitet opplever et godt arbeidsmiljø.

Tittelen på rapporten «Å være en sak», gjenspeiler det forskerne fant i arbeidsmiljøundersøkelsen: At mange med LHBT+-identitet opplever debatten om LHBT+-spørsmål i kirken som belastende.

Les rapporten LHBT+: holdninger og arbeidsmiljø i Kirken her.

I februar 2018 leverer Bispemøtets arbeidsgruppe for LHBT sin rapport. De har jobbet med hvordan det er å ha LHBT-identitet og være ansatt i Den norske kirke. Arbeidsgruppen kommer med anbefalinger til hva som kan gjøres for å bedre arbeidsforholdene.

Les rapporten fra Bispemøtets arbeidsgruppe for LHBT her.

Med utgangspunkt i rapporten fra arbeidsgruppen og Bispemøtets anbefalinger, vedtar Kirkerådet at:

-       Den norske kirke får sitt eget LHBT-utvalg

-       Det gjennomføres en arbeidslivsundersøkelse blant alle ansatte

-       Det utvikles et kurs og samtaleopplegg for å øke kompetansen om spørsmål knyttet til LHBT, kjønn og seksualitet

Med dette får kirken sitt første LHBT-utvalg. Det er første gang i historien at et utvalg som skal jobbe med LHBT+-tematikk i Den norske kirke har et flertall av medlemmer med LHBT+-identitet. Lederen av LHBT-utvalget har også LHBT+-identitet.

Les mer om LHBT-utvalget her.

På Kirkemøtet i 2017 blir det fremmet et forslag til liturgi for vigsel av likekjønnede. Forslaget får flertall og fra 1. februar 2017 kan alle som ønsker det få vielse i kirken – uavhengig av om de gifter seg med en av samme kjønn eller en med et annet kjønn. 

Kirkemøtet fastholder at det er legitimt å mene ulike ting om likekjønnet vigsel i kirken, og prester som ønsker det kan fortsatt bruke vigselsliturgien fra 2003 (den liturgien forholder seg kun til heterofile par).

Les om Kirkemøtet-vedtaket her.

Når Kirkemøtet samles i 2016 går de inn for at det skal lages en liturgi for vigsel av likekjønnede. En slik liturgi vil gjøre det mulig for prester i Den norske kirke å vie likekjønnede.

Gjeldende anbefaling fra biskopene har vært at alle prester kan og bør be for alle mennesker som ber om det. Dette inkluderer par som ber om forbønn for sin partnerskapsinngåelse.

Kirkemøtet er samtidig tydelig på at det er ulike syn på likekjønnet vigsel i kirken, men at dette ikke splitter kirkens enhet. Det er med andre ord greit å mene ulike ting om likekjønnet vigsel. I vedtaket heter det:

Kirkemøtet viser til tidligere vedtak som understreker at uenighet i dette spørsmålet teologisk bedømt ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes. Begge syn på likekjønnet ekteskap kan derfor gis rom og komme til uttrykk i kirkens liturgiske ordninger, undervisning og forkynnelse.

Finn protokollen fra Kirkemøtet 2016 her.

Flere prester med LHBT+-identitet sender en bekymringsmelding til biskopene. De er blant annet bekymret for arbeidsforholdene til ansatte med LHBT+-identitet.

Som en respons på bekymringsmeldingen setter Bispemøtet ned en arbeidsgruppe for LHBT. Arbeidsgruppen har syv medlemmer, tre av medlemmene har LHBT+-identitet.

Arbeidsgruppen leverer sin sluttrapport i 2018.

Se sluttrapporten her.

Ved kirkevalget i 2015 går Åpen folkekirke til valg på at de vil ha likekjønnet vigsel i kirken. De får flertallet av stemmene.

Les om valgresultatet i 2015 her.

Kirkemøtet er splittet og stemmer ned forslag om at Den norske kirke skal lage en liturgi for vigsel av likekjønnede par. Med en slik liturgi vedtatt av Kirkemøtet, kunne prester som ønsker det få vie likekjønnede. Slik blir det ikke.

Det er 51 stemmer for at kirken skal lage en slik liturgi og 64 stemmer imot. 

Les nyhetssak fra VG om Kirkemøtets vedtak fra 2014: Kirken sier nei til vigsel av homofile. 

Etter at den nye, felles ekteskapsloven kom i 2008, bad Kirkerådet biskopene uttale seg om hvordan Den norske kirke skal forstå ekteskap og samliv. Høsten 2009 satte biskopene derfor ned et samlivsetisk utvalg og i februar 2013, leverer de sin utredning «Sammen».

Utvalgets oppgave var å utrede Den norske kirkes forståelse av ekteskapet som institusjon i et teologisk, kulturelt og rettslig perspektiv. Utredningen de leverer er skrevet slik at argumentene og resonnementene er ført felles – så langt som mulig.  Noen steder deler utvalget seg i ulike tankerekker og konklusjoner.

Hele utvalget stiller seg bak formuleringer som; Alt liv er samliv – det er ikke godt for mennesket å være alene. Utvalget har likevel ulike konklusjoner om hvordan mennesker skal leve dette samlivet best mulig.

Les rapporten her.

Når stortinget vedtar en ny felles ekteskapslov, er ikke kirkens liturgier tilpasset den nye loven. Prester i Den norske kirke kan kun vie par etter liturgier vedtatt av Kirkemøtet. Så lenge kirken ikke har en vedtatt liturgi for likekjønnede par, kan prestene heller ikke vie likekjønnede par. For at det skal være mulig, trengs en ny liturgi vedtatt av Kirkemøtet (jf. §16 i den nye ekteskapsloven).

Les om endringene i ekteskapsloven ved å klikke her.

Selv om prestene ikke kan vie likekjønnede, vedtar biskopene at alle prester kan og bør be for alle mennesker som ber om det. Dette inkluderer par som ber om forbønn for sin partnerskapsinngåelse.

Biskopene presiserer samtidig at prestene må være varsomme, slik at de ikke lager noe som kan oppfattes som en ny liturgisk ordning.

Les biskopenes vedtak her.

Et flertall av biskopene i kirken (seks av elleve) vil at homofile og homofilt samlevende skal kunne bli ansatt i alle stillinger i kirken. Disse biskopene vil også at homofilt samlevende skal få muligheten til å få forbønn for sitt samliv.

Bispemøtets flertall vil derfor oppheve vedtakene fra 1995 (at homofilt samlevende ikke kan ansettes i Den norske kirke og at det ikke skal lages egne forbønner for homofile par) og 1997 (at personer i homofile samliv ikke kan være prest, diakon eller kateket).

Les protokollen fra biskopenes møte her.

Kirkemøtet tar utgangspunkt i lærenemndas uttalelse Skriftforståelse og skriftbruk fra 2006, og gjør vedtak som anerkjenner flere måter å forstå homofilt samliv på. Av dette følger det også at homofilt samlevende kan ansettes i alle typer stillinger i kirken. Det er opp til den enkelte biskop og tilsettingsorgan å vurdere hvordan de vil praktisere dette.

I vedtaket (50 av 84 stemmer) heter det blant annet:

Det er ikkje lenger like stor semje om premissane for vedtaka som gjeld homofile i partnarskap i vigsla teneste som det var i 1995 og 1997. Kyrkjemøtet finn det derfor vanskeleg å vidareføre som felles rådgiving det som var sagt i kyrkjemøtevedtaka frå 1995 og 1997.

Samtidig slår Kyrkjemøtet fast at det òg for framtida er kyrkjeleg grunngiving for ikkje å ordinere, vigsle, tilsetje eller gi tenestebrev til homofilt samlevande i partnarskap dersom biskop eller tilsetjingsorgan vurderer at det ikkje er i tråd med det som er kyrkja si lære og kyrkja sitt formål, og/eller av omsyn til aktuell(e) kyrkjelyd(ar). (…)

Kyrkjemøtet ber kvar einskild biskop om å ha ein føreseieleg praksis når det gjeld å ordinere/vigsle og skrive ut tenestebrev til homofilt samlevande i partnarskap. Ein ber biskopane samrå seg om korleis dei handterer eventuell ulik praksis.

Les hele vedtaket her.

Den norske kirkes lærenemnd presenterer utredningen Skriftforståelse og skriftbruk med særlig henblikk på homofilisaken. I utredningen diskuterer nemnda både hvordan bibeltekstene best kan forstås i sin opprinnelige kontekst og hvordan bibeltekstene kan brukes etisk i samtiden.

Nemnda er delt, og presenterer flere ulike måter å forstå bibeltekstene på. Nemda viser også at det er flere ulike måter å argumentere etisk ut fra tekstene.

Les uttalelsen her.

Den 1. februar 1999 kommer biskop Rosemarie Köhn med en redegjørelse om kirkelig tjeneste for homofile i partnerskap. Redegjørelsen har tittelen «Sannheten tro i kjærlighet». I den sier biskop Køhn blant annet:

Mitt dilemma er i korthet dette: Jeg har gitt min tilslutning til vedtakene i saken i Bispemøtet og Kirkemøtet når det gjelder kirkelig tjeneste for homofile i partnerskap. Dette har jeg gjort av frykt for splittelse i kirken, for å gi mitt bidrag til å bevare kirkens enhet. Samtidig har jeg gjort dette i strid med min innerste overbevisning som troende og sannhetssøkende, en overbevisning som jeg har brukt 25 år på å komme frem til. Og jeg har mer og mer strevd med spørsmålet: Hva betyr det «å være tro mot sannheten i kjærlighet?» Finnes det saker der sannheten ikke kan forvaltes ved flertallsvedtak? Finnes det saker der noen må bryte med etablert praksis og tradisjon for å ivareta det man i sitt hjerte tror er sannheten ut fra Skrift og Bekjennelse? For meg er dette en slik sak.

Med dette gjeninnsetter biskop Køhn Siri Sunde til prestetjeneste.

Les nyhetssaken fra VG her. 

Her kan du lese Siri Sundes fortelling Skeivt arkiv

Den 3. februar 1999 har Kirkerådet møte. Etter biskop Rosemarie Køhns gjeninnsettelse av Siri Sunde, ber Kirkerådet om at Bispemøtet avklarer hvordan de forholder seg til Kirkemøtets enstemmige vedtak i 1997.

I 1997 ble det enstemmig vedtatt på Kirkemøtet at homofilt samlevende verken kunne være ansatt som prest, diakon eller kateket. Det ble også presisert at Kirkemøtet forventet at biskopene ville være lojale mot vedtaket. Nå, når biskop Køhn gjeninnsetter en prest som har inngått partnerskap, er biskopen ikke lenger lojal mot Kirkemøtets vedtak, mener Kirkerådet. Denne praksisen ønsker de at Bispemøtet skal uttale seg om.

På bakgrunn av Kirkerådets utfordring, uttaler Bispemøtet i mai at den enkelte biskop kan ta selvstendige vurderinger i teologiske spørsmål. 

Bispemøtet vedtar i mai 1999 at:

både Bispemøtet og Kirkemøtet kan ta feil, og en biskop som kanskje også selv har stemt for vedtak i disse organer, kan senere komme til at vedtaket ikke var riktig.

I samme møte poengterer fire av biskopene (Steinholt, Osberg, Køhn og Stålsett) hva dette betyr i de situasjonene der en biskop er uenig i kirkens vedtak:

Kirkerettslig forstår vi det slik at verken Bispemøtet eller Kirkemøtet kan binde den enkelte biskop i hennes eller hans forvaltning av sitt embete. Biskopen er først og fremst forpliktet på Skriften og vår kirkes bekjennelse, dertil også på kirkens ordninger, og foretar selvstendige vurderinger på dette grunnlag.

Dette betyr at biskopene selv slår fast at de av dem som er teologisk uenig med Kirkemøtets vedtak (om ansettelser av homofilt samlevende i vigslede stillinger), heller ikke er forventet å være lojale mot dette vedtaket.

Når det i løpet av våren 1999 blir klart at Bispemøtet mener den enkelte biskop er fri i utøvelsen av sitt bispeembete, vedtar ti av fjorten medlemmer i Kirkerådet en uttalelse der det blant annet står:

Kirkerådet finner det uakseptabelt at enkelte biskoper ikke vil forplikte seg på, og følge de ordninger og retningslinjer som Kirkemøtet har vedtatt. En slik fraskrivelse vil være ødeleggende for kirkens enhet.

Biskopene fortsetter å jobbe med kirkens holdninger til homofili og i 1997 får de to utredninger om teamet:

-       Den ene utredningen handler særlig om sjelesorg og heter «Homofili og sjelesorg».

-       Den andre utredningen handler om kirkens enhet og heter «Kirkens enhet og troens fundamenter».

Utredningene behandles i oktober 1997 (BM15/97 og BM15/97) og Bispemøtet uttaler blant annet:

Som kjent er Bispemøtet delt i synet på om det bør være adgang for homofilt samlevende å inneha stillinger i kirken.. Bispemøtet mener at det for å bevare enheten i kirken er påkrevet at biskopene ikke etablerer særordninger i et så ømtålig spørsmål, men at de i sin embetsutøvelse opptrer på samme måte, i lojalitet mot Kirkemøtets vedtak. Det betyr ikke at den enkelte biskop har avskåret seg fra muligheten til å arbeide for endring av praksis.

og:

Bispemøtet er klar over at det finnes begrunnelser og standpunkter i denne sak som kan være i strid med Kirkens læregrunnlag, men synet på homofilt samliv er ikke i seg selv av en slik natur at det behøver å true enheten i kirken.

Etter at Kirkemøtet i 1995 vedtar at homofilt samlevende ikke kan ansettes i kirkelig stilling, ber de om at dette utredes arbeidsrettslig. I 1997 blir derfor de arbeidsrettslige konsekvensene av 1995-vedtaket behandlet på Kirkemøtet. Kirkemøtet opprettholder sitt tidligere vedtak og mener at kirken kan fortsette sin praksis uten å komme i konflikt med gjeldende lovverk innen arbeids- eller forvaltningsrett.

Kirkerådet anbefaler Kirkemøtet å presisere at det er vigslede stilinger (prest, diakon eller kateket), som homofilt samlevende personer ikke kan være ansatt i. Kirkemøtet følger Kirkerådets anbefaling.

Samtidig sier Kirkemøtet at vedtaket om homofilt samlevende i vigslede stillinger, også skal ligge til grunn ved ansettelser til andre stillinger med forkynnende og/eller liturgisk funksjon. De åpner likevel for noe lokal variasjon (KM 8/97).

Når kapellan Siri Sunde inngår partnerskap i 1997, kan hun ikke lenger være i prestetjeneste. Hun får permisjon fra sin faste stilling. Biskop Køhn melder saken inn for Den norske kirkes lærenemnd, men de avviser saken. I 1998 uttaler lærenemnda at:

Den sak Hamar biskop har anmodet Lærenemnda å vurdere, dreier seg i hovedsak om de forvaltningsmessige konsekvenser av Kirkemøtets vedtak om at personer som lever i homofilt samliv, ikke kan inneha kirkelig tjeneste som vigslet prest, diakon og kateket. Lærenemnda ser at de spørsmål som er reist, er av stor betydning for kirken, men finner likevel at det ligger utenfor dens mandat å vurdere konsekvensene av Kirkemøtets vedtak. Lærenemnda finner derfor å måtte avvise en realitetsbehandling av saken.

Arbeidsgruppen bispemøtet oppnevnte i 1993, presenterer i februar 1995 sin utredning «Homofile i kriken». Arbeidsgruppen kommer med en delt innstilling, der flertallet (fem av åtte medlemmer), mener at kirken bør akseptere homofilt samliv. Dette gjelde alle – også ansatte i kirken.

Les utredningen hos Nasjonalbiblioteket.

På Bispemøtets vårmøte i april 1995 foreslår biskop Ola Steinholt å utsette behandlingen av homofiliutvalgets utredning til høstmøtet samme år. Forslaget blir forkastet med seks mot fem stemmer. Bispemøtet tar derfor stilling til utredningens anbefalinger i april, og møtet deler seg i et flertall på åtte og et mindretall på tre.

Ola Steinholt, Sigurd Osberg og Rosemarie Køhn utgjør mindretallet i Bispemøtet. De tre biskopene mener at det i prinsippet bør være mulig for kirken å åpne for tilsetting av homofilt samboende også i stillinger som krever vigsling. De tre støtter også forbønn for homofile som har valgt å leve sammen.

Et samlet Bispemøte presiserer et klart ønske om at denne saken ikke må splitte kirken og legger til:

Bispemøtets behandling innebærer ikke at det legges opp til en endret praksis i biskopenes embetsutøvelse.

Kirkemøtet stemmer mot at homofilt samlevende kan ansettes i Den norske kirke og mot å lage forbønnshandlinger for homofile par.

På Kirkemøtet i november 1995 stemmes det over tre ulike forslag til vedtak:

1.    Stavangerbiskop Bjørn Bue argumenterer for mer tid til debatt og vil utsette Kirkemøtets vedtak i saken til Kirkemøtet 1997. Hans utsettelsesforslag får 25 stemmer og blir forkastet.

2.    Et annet utsettelsesforslag er opptatt av de teologiske og etiske utfordringene knyttet til homofili og homofilt samliv, og mener det er behov for mer utredningsarbeid. Forslaget faller med 22 stemmer.

3.    Kirkemøtets flertall (58 stemmer) stemmer mot tilsetting av personer som lever i homofilt samliv. De stemmer også mot at det skal lages en liturgisk ordning for forbønn for personer som lever i homofilt samliv. Flertallet understreker samtidig at de forutsetter at både biskoper og kirkelige tilsettingsorganer vil være lojale mot vedtaket.

Kirkemøtet ber om å få de arbeidsrettslige sidene av vedtaket sitt utredet, og at de får utredningen tilbake på et senere kirkemøte. Dette skjer i 1997.

Kirkemøtet ber også om at Bispemøtet fortsetter å arbeide med ulike sider av tematikken.

Les protokoll for Kirkemøtet 1995 her.

Etter at partnerskapsloven blir vedtatt i 1993, oppnevner Bispemøtet en arbeidsgruppe som skal legge frem en utredning om homofili. Utredningen skal bygge på anerkjennelsen av homofiles menneskeverd, slik Bispemøtet gav uttrykk for etter Hygen-utvalgets utredning i 1977.

Åpen Kirkegruppe tar i 1984 kontakt med biskop Andreas Aarflot. Som et resultat av dette etableres en samtalegruppe der biskopen får møte åpne homofile og lytte til deres erfaringer.

Når Hygen-utvalget leverer sin innstilling i 1977 er de nølende når det gjelder homofile samliv. Utvalget mener at kirken “verken kan fastholde den tradisjonelle, entydige fordømmelse eller gi homofile forhold kirkelig godkjennelse og velsignelse.”

Hygen-utvalget konkluderer også med at det finnes “ekte homofile personer hvis forhold ikke synes å falle inn under Bibelens direkte utsagn om homoseksualitet og heller ikke synes å komme i konflikt med mer omfattende bibelske normer”.

På bakgrunn av Hygen-utvalgets innstilling, anbefaler Bispemøtet at homoseksuelle ikke bør leve ut sine lyster, men at homofil legning for øvrig ikke skal fordømmes.

I 1972 blir Straffelovens § 213 opphevet. Med det er det ikke lenger sex mellom menn forbudt. Som følge av dette setter biskopene i 1973 ned et utvalg som skal jobbe med spørsmål knyttet til homofili, kirkens holdninger og det bibelske materialet. Leder for utvalget er professor i teologi Johan B. Hygen, og utvalget får derfor navnet «Hygen-utvalget».

Det norske forbundet av 1948 (nåværende foreningen FRI) ber om å få være blant høringsinstansene til biskopenes nye utredning om saken. Henvendelsen blir aldri besvart.

I 1954 diskuteres endringer i Straffelovens § 213. Paragrafen forbyr sex mellom menn, og bispemøtet er bekymret for signaleffektene. Selv om ingen av de aktuelle endringene handler om å gjøre homofili lovlig, gjør Bispemøtet et vedtak som slår fast at: «Homoseksuelle handlinger bør få gjelde som de perverse og forkastelige ting de er.»

Et noe lengre utdrag av vedtaket fra 1954 kan du lese her.