– Vi kan kjempe videre

– Sanning er et stort ord. Sannheten er ekstra viktig i en verden der «småsannheter» settes sammen til falske fakta, sa biskop Anne Lise Ådnøy under minnegudstjenesten i St. Petri kirke 22. juli.

Preken av Anne Lise Ådnøy 22. juli 2021:

De fleste har lest, sett film, lyttet til sterke inntrykk, ikke minst fra Utøya. De som var der og alle som mista noen bærer fortsatt sår. Det kan komme en plutselig angst og skjelving, eller en uforståelig skam fordi ett liv ble berget mens andre er døde. Kroppen husker det som er for vondt å bære. I dag, på minnedagen, er vi både sammen og helt aleine.

Finnes det noe sånt som forløsende ord? Midt i avgrunnen av sorg, vantro og raseri dukket det for ti år siden opp noen forløsende ord: «Når en mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen!» Takk Helle Gannestad for dette utsagnet på Twitter. Det spredte seg og ble allemannseie i et kaotisk døgn.

Hjalp oss å løfte blikket

De forløsende orda kunne virke der og da. De hadde si sanntid for ti år siden. Og vi vet at noe av dette er med oss ennå, som streif av godlukt eller som et blaff av smil. «Når en mann kan forårsake så mye ondt - tenk hvor mye kjærlighet vi kan skape sammen!» Orda fjernet ikke realitetene, men de hjalp oss å løfte blikket da det sto på som verst.

Eller verst? Hvem vet hva som er verst? Arrene, gravene, minnesmerkene, utålmodigheten nå, og trøttheten. Denne minnegudstjenesten på dagen ti år etter fjerner ikke det verste. For noen kan det mer kjennes som å rive plaster av såret. Vi er i Petrikirka. Vi har blikket vendt fram mot alterpartiet og den ruvende statuen av Jesus. Har Jesus noe å si? Billedhuggeren Thorvaldsen har prøvd å framstille Jesus etter oppstandelsen. «Han var død, men se, han lever». Jesus har sårene sine i behold etter at han har vunnet over døden. Kan det tyde på at sårmerker har en egen verdi? Blir de en del av identiteten? Hvordan skal vi forstå det?

Eller forstå? Så mye i livet er ikke til å forstå. Den voldsomme døden forstår vi vel aldri?

Binder kjærligheten og døden sammen

I dag låner vi ord fra en kjent salme av Anders Vassbotten. Disse orda peker på sammenhengen mellom kjærligheten og døden. Teksten står som siste salme på programmet.

Det som binder sammen kjærligheten og døden er Livet. Det er dette livet vi har her og nå, i pusten, i hendene, i flyktige tanker og dype sukk. Vi er i livet og i live: «Å leva, det er å elska det beste di sjel fekk nå, å leva det er i arbeid mot rikare liv å trå». Hva gjør livet rikere? Jesus underviste folk og sa: «Det er ikke det en eier som gir livet, selv om en har overflod».

Å elske og lengte etter høyere mål og dypere mening kan gjøre oss til bedre medmennesker. I hverdagene er det den praktiske kjærligheten som betyr noe. Det at noen er glad i oss, det at vi kan gjøre noe godt for andre. «Å leva, det er å elska». Ikke bare i parforhold eller nære relasjoner, men å møte verden og dagens utfordringer med offervilje. Vi får en vilje til å kjempe, en utholdenhet i kampen mot alt som bryter ned. Vi setter kanskje ikke ord på det hver dag, men noe (eller Noen) gir oss nestekjærlighet og lar oss kjenne en brennende kjærlighet til naturen, til fjellet, smørblomstene, skogen, byene og åkrene langs kysten.

Sannheten ekstra viktig

«Å leva, det er å vinna til sanning i all sin ferd.» Sanning er et stort ord. Sannheten er ekstra viktig i en verden der «småsannheter» settes sammen til falske fakta. Det er nok sant at vi som samfunn ikke har tatt tilstrekkelig på alvor det tankegodset som driver til ekstremisme og terror. Den rammet ikke blindt for ti år siden. De som skulle bære arven fra etterkrigstida videre, var terrorismens mål. Bomba i regjeringskvartalet var resultat av systemhat.

Er himmelen taus eller griner den? Vi holder minnegudstjeneste fordi 77 liv gikk tapt 22. juli i 2011. 77 mørkerøde roser følger strømmen og bølgene på fjorden mellom Åmøy og Hundvåg nå. Hvor er de menneskene som døde? Skal vi forsone oss med at livet på denne siden av døden er alt?