Det å velsigne noe eller noen med denne kort-versjonen er å gjenvinne et ord som sjelden brukes i dagligtale. Selv om ordet ikke brukes så ofte, er virkeligheten bak ordet der likevel.
Kan alle velsigne? Når vi velsigner, bruker vi vår «sjelsstyrke». Sjel er ikke et veldig populært tema. Til det er vi i denne verden altfor opptatt av det utvendige. Kanskje sjela ikke alltid når gjennom på alle skjermene vi bruker? Når vi trenger sjelsstyrke for å spre velsignelse må vi dypere inn eller ned, vi må bak fasaden. For å kunne be om velsignelse må det opprettes kontakt med kilden, med Gud.
Kalt til å delta helt og fullt
Vi er skapt i Guds bilde. Vi er kreative og deltar i Guds arbeid i verden. Jesus ba ikke om at vi skulle bli tatt ut av verden, tvert imot, han sender oss ut i verden til verdens ende. Vi er kalt til å delta helt og fullt i det livet som omgir oss. Jesus ba for oss: Jeg blir ikke lenger i verden, men de er i verden, og jeg går til deg. Hellige far, bevar dem i ditt navn. (Joh 17,11)
Se for deg dagene, ukene, månedene, århundrene for den flokken som Jesus ber for. Da skjønner vi at vi står i en vev, et tett nettverk, av velsignelser. Kanskje har du hatt besteforeldre som ba? Hvem vet, kanskje kan velsignelsene fortsette å virke når noen dør?
Mot til å utfordre seg selv
På begynnelsen av et nytt skoleår der menighetsarbeidet skal folde seg ut i all sin skjønnhet, tenker jeg på Forkynnerens ord: «Alt har sin tid.» Begynnelser ligner på det første skrittet over dørstokken. I åndelig veiledning kalles det risikofylte første skrittet for «liminal space». Det handler om overganger, og om smerten i det å ikke vite helt. Det kan handle om mot til å utfordre seg selv. Spør deg selv: Hvilken dørstokk står jeg overfor nå? Er det noe som kaller til forandring og oppbrudd? Abrams velsignelse henger sammen med oppbruddet fra slekt og hjemland.
Verdien av det vanlige livet
Det livet som er rikt velsignet, må likevel ha en balanse mellom utfordringer og trygghet. Det er fascinerende med svaler som bruker samme reir år etter år. At de klarer å finne hjem. Vi trenger også å bo, å ha røtter. Takk Gud som har gitt oss et hjem i sin kirke på jorden! Ordet «menighet» holder oss fast i at vi som kirkefolk er «menige», alminnelige. Slik sier vi det også i trosbekjennelsen: «en hellig allmenn kirke». Kanskje vi skal bruke tid sammen til å snakke om verdien av det vanlige livet? Livet er i seg selv en eneste stor og bekreftende velsignelse.
Du er utvalgt
Forkynneren oppdrar oss til å be: «Lær oss å telle våre dager». Igjen og igjen gjør vi valg som får betydning for livet. Vær deg selv, øv deg på å bli den du drømmer om å være, du er utvalgt, kalt. Hjertet må få sjansen til å speile Gud, bli raust. Alle utfordringene og kompleksiteten i livet er det som gir vekst. Det er gjennom å være til velsignelse at vi blir velsignet.
Å bli født er i seg selv å være utvalgt og velsignet. Da oppstår godhet og velsignelse stadig vekk på steder vi ikke venter det, i alles liv. Vi går over dørstokken og begynner på nytt – igjen.
Signe arbeidet!